Mistet tvillingene: Nå har de alltid med seg gravplassen

De valgte bort gravplass da de mistet det kjæreste de hadde. I stedet går begge to med hver sin diamant på fingeren.

Linn og Elisabeth Holst ønsket noe som minnet dem om Lennox og Henry hver dag. Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten

Med én dags mellomrom døde tvillingene Lennox og Henry. Født 18 uker før termin, ble de bare tre og to dager gamle. Etterpå tok mammaene et uvanlig valg.

– Vi ønsket ikke å etterlate barna noe sted alene. Vi ville være sammen med dem. Én løsning ga oss den nærheten vi ønsket, forteller Linn Albertsson Holst (39).

Lennox og Henry levde i bare to og tre dager. Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten

Etter at tvillingene døde i januar 2024, ble de kremert sammen. Urnen med asken ble deretter sendt til Nederland.

Åtte måneder senere fikk paret to diamanter tilbake, laget ved å trekke karbon ut av asken. Nå er diamantene montert på hver sin ring av omsmeltet gull fra ulike familieringer.

– Det er en fin måte å ha de to guttene med videre i livet, mener Elisabeth Kristiane Holst (32).

Modnet over tid

Begravelsesbransjen anslår at pårørende til rundt 300 nordmenn har valgt denne gravskikken de siste 10–12 årene. De aller fleste av dem har gått gjennom byrået Den Siste Reisen i Oslo.

– Jeg leste om denne metoden for mange år siden og tenkte: Dette må vi kunne gjøre i Norge også, forteller daglig leder Pia Hebæk Cyrén.

Pia Hebæk Cyrén hos Den Siste Reisen introduserte minnediamanter i Norge, laget av avdødes aske. Foto: Stig B. Hansen

Det ledet til et samarbeid med det amerikanskeide selskapet Lifegem i Nederland. I starten var responsen mildt sagt blandet blant kolleger.

– Nesten hele bransjen syntes det var forkastelig. Det har endret seg. Nå formidler jeg urner fra begravelsesbyråer over hele landet, forteller hun.

Også landets største byrå, Jølstad begravelsesbyrå, har etablert tilbudet via et konkurrerende selskap i Sveits.

– Enn så lenge er det ikke mange som velger dette, men det blir stadig flere. Enda flere vil nok velge det fremover, men det vil neppe bli noe hovedalternativ, sier daglig leder Jan Willy Løken.

Men er det lov?

Et spørsmål som er blitt reist, er om skikken er tillatt. Ifølge norsk lov er det ikke anledning til å dele eller separere asken etter kremerte personen.

Likevel bryter ikke dette norsk lov.

Det er tillatt å sende urner med aske ut og inn av landet. Hva som gjøres med innholdet når den er utenfor landet, reguleres av lovverket i det landet den befinner seg i.

Dette har Barne- og familiedepartementet også slått fast i en uttalelse til gravferdsbransjen:

– Gravplassloven, gravplassforskriften og lokale gravplassvedtekter
regulerer ikke hva som kan skje med kremasjonsaske utenfor Norge, skriver departementet.

Asken etter de to for tidligfødte tvillingene rakk akkurat til å lage to diamanter. Foto: Jan T. Espedal / Aftenposten

Ønsker bare diamant

Det trengs fra 200 til 500 gram med aske for å lage én diamant, avhengig av størrelsen. Prisen varierer deretter. En liten diamant til en ring koster rundt 50.000 kroner.

– Det er omtrent hva en gravstøtte og noen år med stell koster, sier Cyrén.

I teorien kan pårørende velge begge deler. Urnen kan returneres til Norge med den ubenyttede asken, for gravlegging eller askespredning her i landet.

– Men det er det få som gjør. De fleste ønsker bare diamanten, og lar asken som er igjen bli spredt i Nederland, forteller Cyrén.

Har aldri angret

Elisabeth Holst forteller at hun først syntes det var rart å sende urnen og asken etter barna til Nederland på denne måten.

– Det er strenge regler forbundet med denne prosessen. Asken behandles med respekt. Derfor var vi trygge på valget.

– Vi har heller aldri vært i tvil om at dette er seriøst, supplerer Linn.

Paret har aldri angret på valget. Det tror de at de ikke kommer til å gjøre heller.

– Vi vet jo ikke hvor vi kommer til å være om noen år. Linn er fra Sverige, og jeg er fra Nesodden. Så heller en diamant på fingeren enn at de bare var på ett sted, på en gravplass.

Et tegn i tiden

Parets valg bekrefter en generell utvikling. Norske gravskikker er i endring. Det tradisjonelle synet om at kisten eller urnen skal være omgitt av jord, utfordres av en rekke andre måter å minne avdøde på.

Førsteamanuensis Fredrik Saxegaard ved MF vitenskapelig høyskole (tidligere Det teologiske menighetsfakultet) har forsket på gravferdsskikker. Han bekrefter det som skjer innenfor dette feltet.

– Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å utvikle et marked for mer personlige tilbud, både når det gjelder gravferden og ikke minst hva som skjer etterpå, sier han.

Samtidig påpeker han følgende: De fleste som dør, er eldre mennesker. Når pårørende skal ta hensyn til ønskene deres, preges valgene av en viss konservatisme.

– Noen kan nok tenke tanken på å være litt mer kreative, men i møtet med døden føler de at det blir viktig med tradisjoner.

Elisabeth og Linn Holst brøt med tradisjonene. Men hvordan er det å gå med et gravminne på fingeren?

– Det er ikke så lett å beskrive hvordan det føles å gå med en slik ring. Men alle kjenner den varmen som brer seg fra fingertuppene og utover kroppen en varm sommerdag. Slik er det å gå med denne ringen.