«Minimal innsats og gigantisk gevinst»

«Flo Rida-konsert i Trondheim under UKA-25» høres ut som et kodeord for å aktivere «sleeper cells» til fest.

På sett og vis skulle dette vise seg å bli en gjennomgående trend denne kvelden: Publikum ble kun aktivert på refrengene, men da ble det til gjengjeld allsang.

Sist da hitmaskinen fra – du gjettet riktig: Florida – hadde konsert i Norge, var i 2011. Den varte i 50 minutter.

Floridamannen var ikke direkte ukjent takket være låter som «Low» (2007) og «Club Can’t Handle Me» (2010).

Samtidig var disse også bare en smakebit på det som skulle komme.

Samarbeidet, og vennskapet, med en viss annen skallet artist fra Florida stakk heller ikke kjepper i hjulet for Flo Ridas vei til suksess. Det er nesten som man må sjekke hva som er i drikkevannet over dammen i «the 305».

For selv om det har blitt gjort flere forsøk (2011, 2012 og 2012 igjen) på å få 46-åringen tilbake til Norge har Tramar Dillard, som er hans virkelige navn, ikke fått til å spille slagere som «Whistle», «Good Feeling» eller «Wild Ones» for et norsk publikum.

I «Dødens dal» under Norges største kulturfestival brøt Flo Rida norgesforbannelsen til stor glede for de som hadde kapret seg billett til denne utsolgte konserten.

Playback-bonanza

Flo Rida er ikke en rapper. Skitt, i liveformat er det er bare så vidt han er en artist.

Fra første låt, «In the Ayer» (2008), ble akkurat dette smertefullt tydelig. Bandet, DJ-en, danserne og rappvenninne Oya Baby opptrådte alle live.

Spesielt bra eller nyskapende? Nei. Men i hvert fall live.

Gjennom konsertens 20 låter var det ikke en eneste en der Flo Rida ikke støttet seg kraftig til playbackens juksekoder.

De få gangene, som oftest var med uhell, der playbacken ikke spilte, hørte man godt at Dillard ikke har lungekapasitet nok til de lengre rappversene eller god nok stemme til å håndtere refrengene.

Dét hadde jo så klart lite å si for de i publikum som var der for å riste fra seg.

Da Flo Rida til og med evnet å rope at kveldens begivenhet ikke kom til å være en konsert, eller et show for den saks skyld, men en fest, var alle kortene lagt på bordet.

Han skal ha for ærligheten.

Men, når en billett koster opp mot åtte hunder kroner er det minste man kan forvente at superstjernen faktisk fremfører låtene sine, tenker nå jeg i hvert fall.

En rekke merkelige valg

Selv om Flo Rida selv absolutt var den svakeste av artistene på scenen denne kvelden, betyr det ikke at resten av gjengen leverte noe prakt heller.

DJ-en, som Rida stadfestet som «the number one DJ in the world», klarte ikke å styre lydmiksen for å redde livet sitt, og avbrøt flere låter med unødvendige «rewinds» for å hause opp stemningen.

Det var litt morsomt, til og med sjarmerende, en eller to ganger. Når dette var standarden gjennom 90 minutter, ble det en gigantisk fartsdump på en allerede svingete vei.

Den personen man hørte best gjennom konserten var Flo Rida sin hypeman, Intl Nephew.

Hans rolle var stort sett å rope ut strofer fra hver enkelt låt, i tillegg til å se tøff ut i baris.

Jo flere kokker, jo mer søl, sies det, og kveldens opptreden var et realt kjøkkenmareritt.

Danserne, trommeslageren, keyboardisten og gitarspilleren serverte heldigvis noe som var spiselig.

Det musikalske høydepunktet kom mot slutten, under låten «My House» (2015) der hvert av bandmedlemmene fikk spille en liten solo.

Godt var det at det fantes noen med artistisk integritet på scenen.

Men så var det jo litt gøy òg, da

Flo Rida lever, og levde, spesielt godt denne kvelden på at han står bak, eller er gjesteartist på, en rekke slagere som «alle» kan.

Med låter som «Where Them Girls At», «Wild Ones», «Good Feeling» (2011), «Low», «Club Can’t Handle Me» og «Whistle» (2012) skal det godt gjøres å ikke lage ufattelig god stemning under en studentdrevet festival.

Allsangen – utelukkende på refrengene, vel å merke – var gigantisk, hoppingen og hoingen berusende, og den generelle gleden inne i det gigantiske partyteltet hvor «konserten» ble avholdt kunne tyde på at dette var verdens beste fest.

Samtidig var dette noe man ellers kunne ha fått på et hvilket som helst vorspiel.