Milliardindustri i USA, nisje i Norge

«Et live wrestlingshow er en perfekt måte å tilbringe to timer på!» skriver Norges wrestlingforbund (NWF).

Flere må være enige, for det er fullt hus på Båthuset scene i Fredrikstad. Flere hundre er kommet for å se norske wrestlere denge løs på hverandre.

– Folk vil leve seg inn i det, selv om de vet at det er skuespill og planlagt.

Det sier Håvard «Hannibal», lederen for NWF.

«Hannibal» skal selv ut i ringen i kveld og vil ikke røpe etternavnet sitt.

I wrestlingmiljøet går de langt for å bevare illusjonen rundt karakterene sine. Fenomenet kalles kayfabe.

De er ikke vanlige folk i denne verdenen. De er karikaturer av ondskap og godhet.

– De skal tenke at «han er en drittsekk, han skal faen meg få deng».

Og deng skal det bli. Kveldens show har den pirrende tittelen «Damer og deng». For det er ikke bare mannfolk som denger løs på hverandre.

Hatoppgjør

Lidelse, nederlag og ondskap. Godhet, triumf og rettferdighet. I wrestling er de sentrale ingredienser.

Men wrestling er ikke helt sport. Ikke idrett. Ikke konkurranse. Det er en slags blanding av teater, akrobatikk, standup og kampsport.

– Wrestling er en helt unik form for underholdning der man har muligheten til å engasjere publikum på en egen måte, sier Asgeir «Espen Olsen».

Han er en såkalt booker, og har vært med i norsk wrestling nesten halve livet. Det er han som styrer historiene. Hvem som vinner og taper, hvem som er «good guy» eller «bad guy». Også wrestler han selv.

– Det er som å skrive teater. Det skal vekke følelser og bygge drama. «Espen Olsen» er en forhatt karakter som ble bygget i Sverige, forteller han.

Alt det narrative handler om å gjøre det mest mulig engasjerende for publikum. I motsetning til andre konkurrerende sporter, foregår wrestling på publikums premisser.

I kveld skal det for eksempel være et skikkelig hatoppgjør mellom sønnen av Moss, «Tommy P», og «Ikonet» Erik Isaksen. Det er ikke tvil om hvem publikum vil heie på. Det skjønner de intuitivt.

– Som regel vinner den som er «good guy», men ikke alltid. Man må tenke på det store bildet for å dra historier ut over flere måneder og noen ganger år, forteller bookeren med de lure øynene.

Så hvem blir vinneren i kveldens hovedkamp mellom «Ikonet» og «Tommy P»?

Stor vekst

I flere år har de jobbet målrettet med å øke engasjementet rundt wrestling i Norge. Det begynner å merkes.

– Det er et profesjonelt apparat med dedikerte oppgaver nå. Det er mye av grunnen til at vi har hatt så stor vekst de siste årene, forteller «Hannibal».

I 2022 begynte de også med alkoholsalg på arrangementene. Da tok det av, ifølge ham.

– Det endret egentlig alt. Når folk får et par enheter i seg, blir stemningen noe helt annet.

Det skal de få erfare i kveld, etter showet. Mer om det senere.

Emosjonell renselse

Den franske filosofen Roland Barthes (1915–1980) sammenlignet wrestling med antikkens teater i boken Mytologier fra 1957.

Han mente at wrestling er en slags moderne mytologi som visualiserer moralske konsepter. Når en bryter vrir seg i smerte, er det ikke fordi hen nødvendigvis har vondt, men fordi hen viser smerte.

Publikum får et fysisk bilde av abstrakte følelser.

Det skal kunne fungere som et ritual. Når en wrestler blir ydmyket og deretter får rettferdig hevn, opplever publikum en form for emosjonell renselse.

Man får utløp, med andre ord.

– Langt fra nivået vi ønsker

Wrestling er også et enormt globalt populærkulturelt fenomen og en milliardindustri.

Den amerikanske wrestlingorganisasjonen WWE dro inn over en milliard dollar i 2024. Mye på grunn av TV-inntektene.

Men i Norge er rammene litt annerledes.

– Vi gjør alt på frivillig basis, forteller et crewmedlem.

Kveldens rundt 237 solgte billetter resulterer i rundt 70.000 kroner. I tillegg selger de merch.

Pengene går rett til å dekke den lange utgiftslista, ifølge NWF-lederen.

– NWF har en stabil økonomi, men vi er langt fra et nivå der vi ønsker å være. Vi får litt tilskudd fra Hyperion, men hver gang vi søker om midler andre steder, får vi nei.

Lederen sier de har fått avslag fra Kulturtanken og tilsvarende ordninger. De opplever at de ikke får noen tydelig begrunnelse.

– Når vi leser mellom linjene, antar vi at wrestling fortsatt oppleves som for voldelig og lite «norsk» til at vi blir prioritert. Selv om vi legger vekt på trygghet, lek og scenekunst i prosjektene våre, samt at vi er et kulturtilbud for de som ikke deltar på de tradisjonelle kulturtilbudene.

Avdelingsdirektør i Kulturtanken, Ståle Stenslie, svarer:

– Vi skjønner skuffelsen over avslag på søknad om tilskudd, men det er høy konkurranse om midlene. Det er ikke mulig for oss å kommentere innhold i enkelte søknader uten tillatelse.

Åpne armer

Det finnes fordommer mot wrestlingmiljøet. Noen forbinder det kanskje med en machokultur som forherliger vold. Eller de tenker at det er harry og rølpete.

Det siste stemmer kanskje litt. Det er pils, popkorn og pølse i munnen på publikum. Folk blir fulle og roper ut gloser som: «Faen ta deg ditt fittetryne» og «Sleng han i bakken. Finish han. Slå han ned» og så videre.

– Men det varierer veldig hvem som kommer. Alt fra barnefamilier, til studentgjenger og godt voksne fans, forteller Asgeir «Espen Olsen».

Selve utøvermiljøet består av ulike mennesker med stort rom. Det er lastebilsjåfører, lærere og bartendere. De tar godt vare på hverandre og passer på at ingen blir alvorlig skadet.

– Det er det beste miljøet jeg har vært en del av noensinne.

Det forteller Emma «Hjerteprinsen». Navnet på karakteren stammer fra folkehøyskolen hun gikk på.

– Men jeg er jo egentlig ikke en prins lenger, sier hun.

For en stund siden måtte hun ta en pause fra wrestlingen. Hun forsvant fra forbundet.

– Jeg måtte finne ut av mine egne mentale issues.

Det resulterte i et kjønnsskifte. Da hun skulle returnere til wrestlingen var hun nervøs for at de andre ikke skulle godta henne.

– Men de tok meg imot med åpne armer. Det var kjærlighet fra absolutt alle. Det er cringe å kalle det en familie, men det føles litt sånn, sier «Hjerteprinsen».

«Jævla taperby»

Nå senkes lysene. Spenningsbyggende musikk fra anlegget.

Konferansieren «Admiralen» står i ringen, iført rød fløyelsdress, og introduserer de første wrestlerne.

«Ruslan The Norwegian Nightmare«» mot europamester «Espen Olsen».

– Det er enkelt å være best når man kommer til en sånn jævla taperby som Fredrikstad, sier «Espen Olsen» selvsikkert og hånende i det han klatrer inn i ringen.

Det skaper voldsomme reaksjoner.

«BUUUU».

«Europamester fra Temu» roper flere i salen.

Trash talk er en sentral del av det interaktive spillet mellom utøverne og publikum. Det oppfordres.

Så starter kampen og de to mennene løfter hverandre opp og slenger hverandre så hardt de kan i gulvet. Full kraft. Slår hverandre i trynet, tar diverse brytetak og sparker. Det smeller godt.

Det meste er planlagt. Noe er improvisert. Men det er ikke til å komme unna at det kjennes på kroppen. Det er hardt. Det er vondt.

Europamesteren vinner kampen til stor misnøye fra publikum. Og showet er i gang.

Kampen med mest temperatur er kanskje franske «Callypso» mot svenske «Aliss Ink». Damedengingen engasjerer.

Publikum har ingenting til overs for den franske utfordreren. Det ender med deng.

Røttene og smertene

En som kjenner godt til smertene, er Erik Isaksen, bedre kjent som «Ikonet». Han har drevet med wrestling i rundt 30 år.

Det var han som startet NWF og brakte fenomenet til Norge.

– Det kjennes på kroppen. Men jeg er bedre trent enn de fleste på min alder, så det går bra, sier han.

Han er blitt godt herdet. Samtidig har han ikke unnsluppet skader helt.

En gang fikk han et kutt langs skallen under en kamp og måtte sy ti stifter og tre sting.

Han har fått betennelser i det meste, og kjenner at ryggen ikke lenger er like «myk».

«Ikonet» vokste opp med amerikansk wrestling. Han så opp til nylig avdøde Hulk Hogan.

Den yngre garde husker kanskje John Cena eller The Rock. Begge endte opp med å bli kjente Hollywood-skuespillere.

Wrestling har eksistert i flere århundre. Men den nåværende formen vi er blitt kjent med gjennom populærkulturen, begynte å dominere på slutten av 1900-tallet.

– Det er liksom hele pakka. Underholdning, show og kamp. Jeg kan jobbe på kontoret og være en vanlig fyr den ene dagen, og gå i ringen og ta den helt ut den neste. Jeg kan bli elsket og hatet, forteller han.

Og i kveld er han elsket, når han skal ut i ringen mot «Tommy P».

Sirkuset

Det har skjedd noe uvanlig. Publikum tror ikke sine egne øyne.

«Tommy P», sønnen av Moss, vinner på bortebane. I nabobyen og fiende nummer en: Fredrikstad. Det er uhørt for de lokale.

Den nå ganske så berusede gjengen i publikum finner seg ikke i det. De roper og buer.

Plutselig er det en liten gruppe som tar rennefart og stormer ringen. De begynner å wrestle alle sammen. Kaos bryter løs.

Da reagerer Håvard «Hannibal» lynkjapt. Sammen med flere fra NWF hopper de opp i ringen og får kastet ut inntrengerne.

Resten av oss står og er usikre på om dette var en del av showet eller ikke.

– Det var litt kaos der. Folk som hadde drukket for mye, sier «Hannibal».

Det var det med alkoholen. Fra mikrofonen sier konferansieren tydelig: «Gi faen i det der. Kom dokke te helvete bort.»

Men bortsett fra stormingen, er gjengen godt fornøyd med showet. Nå må alt utstyret pakkes ned, inkludert den gigantiske showringen, før det fraktes tilbake til hovedkvarteret i Oslo.

– Vi er som et «traveling circus», sier «Hjerteprinsen».

Alle bidrar. Klokken nærmer seg 22. Det neste som venter nå, er årets største show: Power Slam på Vulkan i Oslo.

Noen fra kveldens publikum kommer bort og takker for showet.

– Takk for at dere kom. Det er mange som ikke vet at vi eksisterer, svarer en av wrestlerne.