Militærleiren ble det stedet i Norge hvor jeg har følt meg mest utrygg

Jeg har opplevd krenkende kommentarer, seksualisering og ubehagelige situasjoner, skriver Mina Hestad om sin tid i Forsvaret. Her er hun avbildet under førstegangstjenesten. Foto: Privat

En militærleir er et av de tryggeste stedene å oppholde seg. Trodde jeg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Året etter videregående tok jeg førstegangstjeneste. Militærleiren var omringet av høye gjerder med piggtråd. Politibiler kjørte sakte rundt. Det var konstant noen som gikk i patruljer langs gjerdene, og noen som til enhver tid gjennom kameraer fulgte med på hver eneste bevegelse. Jeg var selv en av disse.

En militærleir er et av de tryggeste stedene å oppholde seg. Trodde jeg.

Sannheten viste seg å være en annen. Denne leiren ble det stedet i Norge hvor jeg har følt meg mest utrygg. For farene var ikke på utsiden, farene var ikke krig, skyting, våpen og tung sekk. Farene befant seg på innsiden, blant våre egne.

Samtidig som vi trente hver dag for å beskytte Norge mot eventuell krig, sto kvinnene i leiren også i en annen konflikt.

Seksuell trakassering

De siste årene har flere historier om seksuelle overgrep og trakassering i det norske Forsvaret kommet frem i lyset. Da Silje Falmår fortalte om overgrep og seksuell trakassering (NRK, 18. februar 2023), vakte det stor oppmerksomhet. Det jeg er redd for nå, er at engasjementet for endring er svekket. Motivasjonen min for denne teksten ble derfor å vekke interessen for kvinners utfordringer i Forsvaret igjen.

I forbindelsen med Falmårs opplevelser uttalte forsvarssjef Eirik Kristoffersen at det ikke er en ukultur i Forsvaret, og at begrepet er for upresist (NRK, 2023). Dette provoserte meg. Ifølge en undersøkelse på Forsvarets nettsider sier nesten halvparten av kvinnelige soldater at de har opplevd kjønnstrakassering i Forsvaret.

Jeg ville også vært en del av de 45 prosentene. Jo flere saker om seksuell trakassering som kommer ut, jo mer tenker jeg på mine egne opplevelser i Forsvaret. For jeg har opplevd den ukulturen Kristoffersen mener ikke eksisterer. Jeg har opplevd krenkende kommentarer, seksualisering og ubehagelige situasjoner på grunn av miljøet i det norske Forsvaret.

Hvis det ikke finnes en ukultur, så lurer jeg på hvordan forsvarssjefen klarer å rettferdiggjøre de hendelsene jeg selv opplevde i løpet av mine 12 måneder i Forsvaret.

Jentene måtte endre adferd

Etter tre måneder ble jeg plassert på leieren hvor jeg skulle fullføre mine 12 måneder med tjeneste. På denne leieren var det vanligvis alltid flere titalls amerikanske soldater som bodde i bygget ved siden av oss.

Under mitt første troppsmøte sto vi alle samlet og hørte troppssjefen fortelle oss at amerikanerne var tilbake. Han henvendte seg spesifikt til jentene da han skulle fortelle at de er kjent for å prøve seg på kvinnelige soldater. I etterkant fikk jeg også høre at mange av dem har et mål om å ligge med jentene før de drar tilbake til USA.

Reglene ble som følger: Alle jenter måtte gå to og to utenfor rommet sitt. Ingen trange klær på gymmen. Ingen jogging sent på kvelden, spesielt ikke alene, og ingen snakking med amerikanerne. Dette sto befalet mitt og sa som om det var det vanligste i verden.

Det at befalet mitt kunne stå og fortelle meg og andre unge kvinner at vi måtte tilpasse oss og være på utkikk etter farer selv etter jobb, er noe jeg ikke forstår at de kunne si med god samvittighet. Hva slags treningsklær er ikke tettsittende? Hvordan skal jeg få kommet meg steder hvis jeg ikke kan gå alene?

Som mange ganger før blir kvinner bedt om å endre seg for ikke å bli seksuelt trakassert. Leieren var det stedet jeg spiste, sov, jobbet, trente og hang med venner. Jeg kom meg ikke unna. Hvorfor ble det ikke gjort noe med problemet annet enn at vi måtte endre adferd?

Skulle dusje når de ville

Da jeg hadde vært seks måneder i tjeneste, kom en gjeng med mannlige soldater fra heimevernet på repetisjonsøvelse. Siden kasernen jeg bodde på, hadde ledige rom, fikk de bo hos oss. Kasernen var opprinnelig bygget bare for menn, og det fulgte med bare ett dusjrom. De vernepliktige guttene og jentene dusjet annenhver time. Dette fungerte fint helt til disse heimevernsmennene kom.

Jeg husker godt da en venninne av meg fortalte at mennene hadde kommet inn i dusjrommet da hun og en annen jente skulle til å kle av seg og gå i dusjen. Hun hadde bedt dem om å gå, men de nektet. De skulle dusje når de ville. En mann begynte å kle av seg, og de to venninnene mine endte opp med å måtte gå. Dette skjedde igjen og så igjen.

Løsningen? Vi jentene ble flyttet. I snø og minusgrader måtte vi i pysjen bære med oss håndklær og dusjsåpe til et annet bygg – nemlig gymmen amerikanerne trente på. Dette førte til at jentene avtalte når vi skulle dusje sammen, slik at vi kunne låse døren etter oss og ikke la noen komme inn. Vi passet på ikke å møte amerikanernes blikk på veien ut.

Nekter å kalle det ukultur

Hvis ikke dette er en ukultur, hva er det da? Jeg kan ikke snakke for alle kvinner. Men ut fra nyhetsartikler, statistikk om seksuelle overgrep og mine egne og kvinnelige medsoldaters opplevelser kan det tyde på at dette har skjedd med flere.

Jeg forstår at det bare er åtte år siden det ble allmenn verneplikt for både gutter og jenter. Jeg forstår at dette er et tungt mannsdominert miljø, og at det ikke er lett plutselig å la kvinner ta del i det. Jeg forstår at kjønnsroller fortsatt henger igjen i samfunnet. Jeg forstår at seksuelle overgrep ikke bare skjer i Forsvaret, men også i resten av verden.

Det jeg derimot ikke forstår, er at Kristoffersen nekter å kalle dette for en ukultur når det er akkurat det det er.

Det handler om å legge til rette for kvinner. Ikke be meg og andre kvinner tilpasse oss, men gjør noe med problemet. Vis at seksuell trakassering får konsekvenser, bevis at dere mener det er et problem. Husk at dette er hjemmet til norske kvinner, og de kan ikke leve i konstant frykt og hele tiden måtte tilpasse seg.

Det handler om at ledelsen må endre seg og ta tak. Det handler om å erkjenne problemet og kalle det for det det er. Det handler om at foreldre er redde for å sende døtrene sine inn i førstegangstjenesten. Det handler om kvinner i Forsvaret, sånne som meg, som går rundt i frykt fordi de er redde for hva som kan skje: når de dusjer, når de sover, når de skifter eller når de gjør helt andre hverdagslige ting.

Spørsmålet mitt til slutt blir derfor: Hvordan kan det norske Forsvaret beskytte Norge i en eventuell krig når det ikke engang klarer å ta vare på sine egne soldater?

Forsvarssjefen sier han blir trist når han hører norske kvinners historier. Men vi vil ikke ha hans sympati, vi vil at han erkjenner problemet og gjør jobben sin.

Aftenposten har vært i kontakt med kilder som bekrefter forholdene som beskrives i innlegget.

Forsvaret er blitt forelagt de konkrete anklagene. Disse ønsker de ikke å svare på.