Menn blir nedvurdert. Det bidrar til selvutslettelse.

Kvinner står selvsagt fritt til å fortsette å date de samme Tinder-smukkasene som andre kvinner flokker seg rundt, men resultatet er antagelig at fertilitetsraten vil fortsette å synke, skriver Mads Larsen. Foto: Peter Morgan, AP/NTB

Jo mer likestilte og økonomisk uavhengige kvinner er blitt, jo sterkere har de diskriminert menn.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Kvinner ser i stadig større grad på menn som mindreverdige partnere. Det demonstrerte sommerens debatt om dysfunksjonell dating og fertilitetskrisen.

Hvis vi ikke gjør noe med denne diskrimineringen, forsvinner vi.

I sommer foreslo jeg en sammenheng mellom færre fødsler og kvinners dysfunksjonelle adferd på digitale datingmarkeder. Reaksjonene viste hvor vanskelig det er å tenke klart rundt nye problemer – særlig når de er så store at de truer vår fremtidige eksistens.

• En fertilitetsrate på 1,4 er ikke «et øyeblikksbilde» vi løser ved «å melde oss ut og slappe av», som VGs kommentator insisterte på.
• Det er ikke «fascisme» når jeg påpeker at kvinners stadig sterkere diskriminering av menn med lav partnerverdi bidrar til færre forhold og derfor mindre reproduksjon.
• Det er heller ikke upassende av politikere å engasjere seg når befolkningen styrer mot selvutslettelse, som en rekke avisledere og kommentatorer hevdet.

Individuell frihet er den høyeste vestlige verdien. Men dersom eksistens er å foretrekke fremfor ikke-eksistens, må denne eksistensielle utfordringen møtes på en mer intellektuelt krevende måte enn bare å gjenta det som føles sant fordi kulturen vår programmerte oss slik.

Stadig flere ufrivillig single

Det autonome individets valgfrihet er en vestlig myte. Menneskers parringsadferd er et resultat av biologi og kultur, så når miljøet endrer seg – for eksempel med ny teknologi eller ideologi – kan dette ha dramatiske konsekvenser for hvordan individer tenker og handler.

I boken «Stories of Love from Vikings to Tinder» viser jeg hvordan det siste årtusenets utvikling av stadig nye vestlige kjærlighetsideologier ledet frem til dagens dysfunksjon.

På datingapper gir kvinner nesten all oppmerksomhet til en liten andel av de aller mest attraktive mennene.

Medianmannen må regne med å swipe gjennom rundt 30.000 profiler for å få en parringsmulighet. For halvparten av menn er dagens regime enda mer dystopisk – noen swiper gjennom hundretusener av profiler uten å lykkes.

Resultatet er forutsigbart. Og det er ikke bare menn som taper.

Stadig flere kvinner klager over ufrivillig singelhet. Antall personer som ikke er i etablerte forhold, er siden 1980 steget fra 24 til 33 prosent. Det er grunn til å tro at situasjonen bare vil bli verre.

At færre forhold er én av flere viktige årsaker til at vi lager færre barn, er en rimelig antagelse.

Menn blir mer og mer diskriminert

Mange kvinner er forvirret og skylder på menn. Norske mannfolk er enkle og vil ikke ha forhold, de er frosker forkledd som prinser, «fuckboys på førti» og «mangler dybde». I sommer fastslo flere kvinner at menn rett og slett ikke er bra nok, og om vi skal få opp fertilitetsraten, må menn slutte å sutre og å være så stusslige.

Jeg tror ikke norske aviser ville publisert slike anklager om mindreverdighet om det gjaldt noen andre grupper.

I monogame regimer pardanner menn og kvinner seg assortativt, det vil si at mennesker med omtrent samme partnerverdi finner hverandre. Forutsetningen for at dette skal gå opp, er at mediankvinnen anser seg som like verdifull som medianmannen. Det synes ikke lenger å være tilfelle.

Jo mer likestilte og økonomisk uavhengige kvinner er blitt, jo sterkere har de diskriminert menn – dette ser vi i hele den rike verden.

Utviklingen er forutsigbar. Kvinners parringspsykologi utviklet seg i marginale miljøer der det å ha en partner, var av stor verdi. I dag får norske kvinner i snitt over 12 millioner kroner mer fra velferdsstaten enn de betaler i skatt. De har derfor svakere incentiver til å ta til takke med en mann som rangerer på samme nivå.

Når vi i tillegg har fått et offentlig ordskifte som blir stadig mer nedvurderende overfor menn, synker menns relative partnerverdi ytterligere.

Står overfor et eksistensielt problem

Vi må gjerne fortsette å omtale menn som mindreverdige. Kvinner står selvsagt fritt til å fortsette å date de samme Tinder-smukkasene som andre kvinner flokker seg rundt, men resultatet er antagelig at fertilitetsraten vil fortsette å synke – som i landene som ligger foran oss i denne utviklingen. Og slik fortsetter befolkningen vår ferden mot selvutslettelse.

Vi har alt å vinne på å erkjenne at vi står overfor et eksistensielt problem. Heldigvis kan kultur endres. Under fremveksten av moderniteten løste våre førkommere mange parringsutfordringer som ikke fremsto som noe enklere enn dem vi har i dag.

Vi har skapt fantastiske samfunn der kvinner kan velge egne partnere – for første gang i menneskets historie. Vi har en rikdom som gjør at alle kan klare seg alene. Effektiv prevensjon gjør at vi kan ha sex uten å lage barn.

Dette er historisk unikt. Men vi har ennå ikke utviklet de kulturelle løsningene som gjør at både individets og samfunnets behov blir ivaretatt. Vi kan fortsette å stikke hodet i sanden og overlate problemet til fremtidige generasjoner. Eller vi kan gjøre det nordmenn har vært verdensledende på i halvannet århundre: Å skape nye normer og verdier for hvordan kvinner og menn skal leve sammen.

Norge var et foregangsland for kvinnelig likestilling. Kanskje vi klarer å gjøre noe lignende hvis vi bestemmer oss for å løse fertilitetskrisen.