Medisin for urolige tider

2 days ago 1

Ikke «jeg rakk ikke lunsjen»-sulten.

Men den gnagende, fortvilte sulten som oppstår etter dager og uker uten nok mat.

Kanskje ikke? De færreste av oss har følt på ekte sult.

Men med et urolig verdensbilde er ikke matoverflod lenger like selvsagt.

Krig i Europa, ekstremvær og tørke vekker uro og viser hvor skjøre systemene er.

Myndighetene ber oss lagre knekkebrød og vann, men hva gjør vi hvis uka har gått og krisen fortsetter?

Løsningen vokser rett utenfor døren vår.

Ikke verst. Null stress, da?

Men se for deg at du stormer ut i skogen, sulten og en smule desperat. Med en gammel plantebok i hendene.

Klarer du å se forskjell på disse to:

to grønne planter som ser veldig like ut

Den ene smaker hvitløk – den andre kan ta livet av deg.

Den store sanketuren

Vi har derfor dratt på tur – i by, langs kyst og i dyp skog – for å grave frem gammel kunnskap.

Og et svar på følgende spørsmål:

Går det faktisk an å overleve på naturens eget spiskammer?

Hils på gjengen som skal møte oss på veien.

De er alle selverklærte plantenerder. Drømmenaboen om krisen inntreffer.

De som kan skille grønt fra grønt. Spiselig fra dødelig.

Og om du nå, kjære leser, frykter deprimerende lesestoff om krig og uro – så kan de betrygge.

Vi starter handleturen på en usannsynlig plass.

På en åskam midt i hovedstaden står en dame og speider over plenen.

Hun plukker noe opp. Tar en bit.

Den ligner litt på gress, en hvilken som helst grønn vekst. Bladene er myke. Men smaken?

Minner definitivt om hvitløk – men er mer bitter.

– Når vi sanker, møter vi andre smaker som er naturlig for mennesker å spise, men som vi egentlig har vent oss litt av med, forklarer Ingrid.

Mye av det vi får i butikken er søtt og salt:

– Mer anonyme smaker, da blir dette litt ekstremsport i starten.

Heldigvis er det mange å velge mellom.

Rundt 350 vekster i norsk natur kan spises. Bynaturen er også full av dem, forteller hun – og legger frem bevisene.

På veien opp til toppen har Ingrid samlet tilfeldige. Jeg teller over 20 vekster på bordet.

En liten korsknapp.
Groblad til høyre og dunkjempe til venstre.
Og en stornesle.
Dette er en engfiol, og det er flere ville fioler som er spiselige.
Den gule er lønneblomster, foran ligger skvallerkål blader.
Bladet til russekål – en spiselig fremmedart.

Men er det helt greit å spise? Med tanke på forurensning og sånt?

– Om man skal spise røttene, bør man tenke litt på jordsmonnet, men resten av planten vil ikke akkumulere så mye tungmetaller eller miljøgifter.

– Mitt råd er å bruke øynene. Man ser fort om et område ser friskt og pent ut.

Vi er på vei ned en skrent da vi ser to damer med hendene i jorden.

De har oppdaget villøken.

Nød lærer sulten person å sanke

Kvinnene er nye borgere.

Der de vokste opp, i Afghanistan, er det helt vanlig å sanke ville vekster.

– Vi skjønner ikke at nordmenn ikke plukker mat. Det er jo gratis, sier en av dem.

Ingrid nikker. Hun tror det handler om at vi rett og slett ikke har følt på nok nød.

– Hvis man har vanskeligere kår og dårligere matår, uår eller uforutsette hendelser, så må man snu seg rundt og bruke det man finner i naturen.

Men de siste generasjonene nordmenn har vokst opp med fulle matbutikker og mager.

Spør en på 90 pluss, så kan de fortelle:

9. april 1940. Norge okkuperes av Nazi-Tyskland.

Før hadde vi vært avhengige av å importere mat, men ble brått isolert.

Og okkupasjonsmakten krevde en stor andel av maten som faktisk ble produsert i landet, for å brødfø sine egne soldater.

Det skapte en dramatisk matmangel.

Løsningen?

Folket mobiliserte.

Alle skulle bidra til å sanke, dyrke og utnytte naturens ressurser til det fulle.

Det ble kjent som «matauk».

Blant annet gikk det stappede «bær-tog» fra Oslo ut i marka.

Bærplukking gikk fra å være en fritidssyssel til å bli livsviktig matauk for å få nok vitaminer.

Tyttebær, blåbær og multer ble syltet og saftet.

Og under krigen ble det holdt kurs over hele landet for å lære folk hvilke sopper som kunne spises.

– Nå har folk begynt å snakke om «matauk» igjen. De vil vite hvordan de kan sanke og bygge opp et spiskammers.

Sopp- og nyttevekstforbundet ser et tydelig mønster:

Hver gang verden blir urolig stiger medlemstallene deres.

Siden 2020 har de sett en dobling.

– Det er oppsving i interessen for hver krig, og når vi vet at det var dårlige kår generelt i landet. Da blir sanking veldig aktuelt.

I dag er kårene fortsatt gode, men det lønner seg å være føre var, sier hun.

– Vi må planlegge beredskapen før vi trenger den, ellers blir det fryktelig mye å lære seg på veldig kort tid.

– Men jeg regner med at du hadde klart deg greit om det ble matkrise?

Ingrid smiler.

– Nja, ikke om vinteren. Det krever ganske mye å være selvforsynt i byen. Og mange steder i landet er det få planter å plukke når frosten har kommet.

Det finnes faktisk en løsning på dette. Den kommer vi tilbake til senere.

Men først skal vi besøke et sted der det alltid er mat å plukke. Selv når skogen ligger under et isteppe.

Fjærskvaredisken

Patrick Børs peker på sjøgresset i fjæra. Stemmen er kraftig for å overdøve vinden.

Rundt ham står en gjeng med Tekna-medlemmer i gummistøvler. De fleste har aldri tenkt så mye på plantene som vi finner langs hele kystlinjen.

De som er fast inventar i japanske kjøkkener – men som de fleste her sjelden smaker på.

Havets plen – tang og tare.

En mann med grått hår står ved en steinete strand med en blå bolle i hånden. Han har på seg en brun jakke over rutete skjorte og lysegrå selebukse. Mannen smiler til kamera. I bakgrunnen er et urolig hav og en overskyet himmel.

– De fleste av oss som har vokst opp langs kysten, har fiska og sånt, men så har vi bare kjørt forbi tangen. Jeg ante ikke at den var spiselig.

Jon Leirdal

Kursdeltager

Med verdens nest lengste kystlinje er det kanskje litt rart. Tang og tare er nemlig både næringsrikt og lett tilgjengelig.

Kortreist. Ferskt. Ekte overlevelsesmat – året rundt.

Å plukke det er også enkelt, forteller kurslederen.

– Du kan spise hele fjæra. Og du trenger ikke å bekymre deg for å spise noe giftig.

Men man bør plukke et sted der vannet er rent og vannutskiftningen er god. Og vekstene bør sitte fast i en stein, sier Patrick.

– Her er det vanskelig å gjøre noe feil.

Men hva med smaken?

– Godt. Det smaker salt, sier Siril Salamonsen, som er gruppens yngste.

De andre kursdeltagerne tar forsiktige biter.

Kurvene er fylt opp med grise-, blære-, spiral- og trøffeltang. Sistnevnte smaker som navnet tilsier og skal være veldig god i majones.

Kursholder Patrick har det travelt for tiden. Han merker at stadig flere vil lære om naturens matfat.

Et par av dagens deltagere forteller at de meldte seg på med beredskap i bakhodet.

Andre for å kunne gi svar til nysgjerrige barn som spør: «Hva er det mamma, kan man spise det?».

– Nå har jeg litt flere svar å gi. Det beste er det man kan finne her. Den ferskeste maten, sier Cecilie Salamonsen.

En mann med hatt og vest holder tang og en kurv med tang på en steinstrand. I bakgrunnen er sjøen og land. Flere personer er synlige i det fjerne, også på stranden.

Men kanskje holder det ikke å gjenkjenne vekstene.

Vi må inn på kjøkkenet.

Kokken med de grønne hendene

På kjøkkenbenken ligger hele fargespekteret. En haug med ingredienser.

Er dette virkelig krisemat?

– Alt dette er lokalmat. Ting du kunne fått tak i om grensene var stengt. Om det ble krig nå, sier Jørgen.

Den erfarne kokken tar oss gjennom menyen:

Smørstekt sei – fisket av far i nord
Norske poteter kokt i salt tangvann
Pannestekte norske grønnsaker med «vill brokkolini»
Syltede gulrøtter og reddik
Og sist, men ikke minst, en salat av ville vekster med granskuddeddik

De grønne vekstene har han sanket selv.

– Jeg tok bussen til Fornebu, det tok 10–15 minutter å finne alle disse der. Men du finner de samme i Frognerparken, med unntak av villøken.

Det er ikke helt tilfeldig at vi endte opp på kjøkkenet til Jørgen.

Han har nerdet på planter i mange år – skrevet bøker om både nyttevekster og sopp. Og for tiden tester han ut oppskrifter til drikke med ville vekster.

Hele veien har han eksperimentert og kokkelert for å finne ut hvordan råvarene kan brukes.

Hva som må til for å få den beste smaken.

Noen er best tørket, andre bør syltes eller ta en kjapp tur innom kokende vann. Ofte kan både røtter, stilker, blader, blomster og frukt brukes, men på vidt ulike måter.

Og smakene – de er helt unike, sier kokken.

– Plantene får vokse på sine egne vilkår, i vill jord med biologisk mangfold og får bruke den tiden de trenger. Da får råvarene flere eteriske oljer og bedre smak, og ofte også bedre næringsprofil.

Men om man vil utforske, bør man lære seg noen gamle kokkekunster:

Fermentering, tørking, sylting og hermetisering.

Melkesyrefermentering
Dette er Jørgens favoritt for å konservere mat.
Ifølge kokken gir dette både en enorm dybde til smaken og kan ha en positiv effekt på fordøyelsen og tarmhelsen.
- Fungerer best på rotgrønnsaker og hardere råvarer med litt tekstur (som reddik og gulrot). Grønne bladplanter fungerer ikke så bra – de får en «småkjip, halvråtten smak», ifølge kokken.
Noen tips til ferske fermentere
- Du legger råvarene (ofte grønnsaker) i et oksygenfritt miljø med salt. De naturlige melkesyrebakteriene på grønnsakene våkner dermed til liv, spiser karbohydratene og produserer melkesyre. Dette senker pH-verdien så effektivt at skadelige bakterier ikke klarer å overleve.
- Bruk vekt, ikke øyemål. En tommelfingerregel for grønnsaker er minst 2,5 (kokken bruker 3-4%) salt av råvarens totale vekt (f.eks. 25 gram salt per kilo kål).
- Innholdet må holdes under væske for å unngå mugg.
- Hvis du ikke har eddik, kan du bruke laken fra fermenterte grønnsaker som en kjempegod syre i sauser og andre retter.
Husk dette
- Bruk alltid rene redskaper og beholdere for å unngå uønskede bakterier.
- Vei ingrediensene dine, presisjon er viktigere i fermentering enn i vanlig matlaging.
- Merk alltid glassene med dato og innhold. Det er lett å glemme hva som er hva etter noen uker.
- Ikke fyll glassene helt opp, det trengs plass til gass og ekspansjon, spesielt de første dagene.
- Bruk gjerne et airlock-lokk hvis du fermenterer noe som produserer mye CO₂. Det slipper ut gass uten å slippe inn luft.
- Flytt fermenteringen til kjøleskap eller kjølig kjeller når du er fornøyd med smaken, kulde bremser prosessen og bevarer resultatet.
Og dette
- Lake fra tidligere fermenteringer kan brukes som starterkultur i neste runde og gir raskere og mer forutsigbar fermentering.
- Eksperimenter med urter og krydder som dill, hvitløk, pepperrot eller laurbærblad for å utvikle smaken.
- Ikke gi opp etter ett forsøk, fermentering handler mye om å lære å kjenne igjen lukter, konsistenser og tegn på at prosessen går riktig.
- Ikke vær redd for å kaste batchen hvis du er usikker. Laktofermenterte grønnsaker skal lukte behagelig, yoghurtaktig og surt, ikke råttent.
Sylting
I motsetning til fermentering, der maten lager sin egen syre, tilsetter du syren utenfra her (som regel eddik), ofte kombinert med sukker og krydder for å beskytte maten mot bakterier.
- Ekspertråd: En klassisk 1-2-3-lake (1 del eddik 7 %, 2 deler sukker, 3 deler vann) er ideell for de fleste grønnsaker. Skal det holde lenge i romtemperatur, må de syltede glassene i tillegg få et kjapt vannbad.
Tørking
Tørking er en av Jørgens favorittmetoder – spesielt for å konservere sopp.
Maten varer da i flere år.
- Man trenger ikke avanserte dehydratorer for å gjøre dette; kokken bekrefter at det fungerer helt fint å bruke en vanlig stekeovn på 30–50 grader.
  - 30 for vekster og jo mer vanninnhold jo mer opp mot 50 (f.eks. sopp og bær).
- Jørgen lager også kryddermikser og «umami-bomber» med tørkede vekster.
NTB
Hermetikk
Hermetisering er en av de mer avanserte måtene å lagre mat på.
Om man ikke vet nøyaktig hva man gjør er det nemlig fare for botulisme.
En bakterie kalt Clostridium botulinum kan våkne til liv og produsere en livsfarlig, usynlig gift (kan ikke ses, luktes eller smakes) i mat med lavt syreinnhold (som kjøtt og grønnsaker).
Her anbefaler kokken at nybegynnere kun prøver seg sammen med eksperter.
Vil du lære mer?
Skal man bli en mester, er det lurt å skaffe seg både litteratur og praktisk erfaring.
Jørgen anbefaler:
- The Noma Guide to Fermentation av David Zilber og Rene Redzepi
- The Art of Fermentation av Sandor Ellix Katz
Denne er god for tips til tørking:
- The Ultimate Dehydrator Cookbook av Tammy Gangloff
Og denne er en klassiker om tradisjonell norsk matkonservering:
- Konservering av mat: tørking, røyking, salting, gjæring, sukkersylting av Astri Riddervold
Det finnes også en haug med kurs (både fysisk og på nettet).
Kokken anbefaler også å sjekke om eldre slektninger har kunnskap om dette.

Frukt og grønnsaker på sitt beste altså – året rundt.

Men. Selv med et plantelager for hele året ligger man tynt an.

Mange av de ville plantene har nemlig få kalorier. Og i det lange løp trenger vi også mye karbohydrater, fett og proteiner.

Men Jørgen kan betrygge.

– I Norge kan vi plukke sopp, jakte og vi kan fiske. Landbruket har også en god produksjon av melk, egg, smør og poteter.

Mens de ville vekstene leverer livsviktige mineraler og vitaminer.

Og vips, så er det lite nød å skimte på tallerkenen.

Likevel: At det finnes mat i vill natur og på åkerne er ikke helt selvsagt.

De samme krisene som kan ramme oss, kan ramme nyttevekstene og landbruket.

Vi skal derfor ut igjen – inn i skogene – for å møte en litt uvanlig bonde.

Hils på doktor Furuberg

71-åringen har det travelt.

3.000 mål med skog skal driftes. Saueflokken, hønsene og grisene skal stelles. Gjester skal tas imot i huset.

Det skal vokse mat på jordene. Og det skal forskes:

Merete tar oss med ut på det ene jordet. Noe spesielt spirer frem under presenningen.

– Det her er Svedjenepen. Den er utrydningstruet så vi prøver å få den til å sette frø.

Planten er både en urplante og en nyttevekst. Meretes slekt, skogfinnene, pleide å dyrke både denne og en kornsort kalt Svedjerogen.

– Alle våre kultiverte dyr og planter er noe vi har tatt fra det ville der ute og videreforedlet, forteller hun.

Og for tiden sliter mange av de ville vekstene.

Menneskets hjelp er derfor nødvendig, mener hun og gjengen som hun er styreleder for i Kvann.

Internasjonalt er de kjent som Norwegian seed savers.

en eldre kvinne med kort brunt hår og rød jakke går rundt på et småbruk

Derfor dyrker de – fra kysten til fjellet, fra Lindesnes til Nordkapp, i by og bygd.

De fleste er frivillige: Bønder, småbrukere og hobbydyrkere.

Utrydningstruede vekster plantes og stelles. Flere av dem vokser egentlig vilt i naturen.

Og de er ikke de eneste.

Over hele verden forskes det på ville vekster:

For å finne ut hvilke som klarer seg best ved ekstreme klimaendringer som lite sollys, flom og tørke.

Og forskere finner ut hvordan lokalsamfunn raskt kan dyrke disse overlevelsesvekstene: En kriseløsning om vanlig landbruk kollapser.

Merete syns ikke at det er utenkelig.

Merete viser oss rundt på småbruket, som skogfinnene kaller "finnetorp".
Her er det en flokk gammelnorske spelsauer. En ur-rase av husdyr.
Og bier som hjelper plantene rundt.
Og to jordkjellere. Dette er bygninger som holder samme temperatur året rundt slik at grønnsaker kan lagres gjennom vinteren.
Her, i Finnskogen, kommer våren senere. I drivhuset dyrker Merete noe spesielt.
Vindruer!

Praten vekker sulten. Merete slenger seks pølser i pannen og serverer med syltede tranebær. Bærene vokser på tomten, grisene er hennes egne.

Å være selvforsynt er en naturlighet her. Håndverk og kunnskap om mat og matbevaring har gått i generasjoner.

– Det er ikke et system for å overlevere den slags kunnskap lenger. I dagens samfunn kuttes det båndet.

I skapet finner hun en flaske.

– Den her er med ville vekster fra skogen min.

Verden er liten. Merete sanker i stor skala for de samme folkene som Jørgen (kokken) utvikler smaker for.

– Det er en bevegelse nå av folk som ser verdien i disse tingene. Lokal mat og å bruke naturen på dens egne premisser.

Merete tenker tilbake til en konferanse i Canada.

En gjeng akademikere og moderne skogdrivere med førsteklasses utstyr, klarte ikke å få skogen til å vokse i området.

Men et område blomstret. Her hadde en akademiker fra en lokal urbefolkning fått frie tøyler.

– Han la seg ned med øret mot bakken og sa «you must listen to the earth».

Og det er kanskje det som er kjernen: Å se og lytte.

– Min tilnærming er at man må forvalte skogen slik at man hjelper artene.

Litt som en gartner i skogen?

– Ja, akkurat. Og nå trenger vi flere skogsgartnere.

Men skal man bli den ultimate sankeren trenger man en ting til.

Kontakt med naturen

Vi er tilbake i Oslo. I den lille byskogen på Tøyen.

Ingrid navngir planter på inn- og utpust. Viser frem blader og stilker. Små detaljer som forteller oss hva vi har i hendene.

For å lykkes som sanker må man se skikkelig etter, sier hun.

– En stor del av kunnskapen med å bruke mat fra naturen er evne til å observere. Du må ha på deg sankebriller når du skal ut og lete.

Hun stopper stadig opp. Rører ved ulike vekster. Navgir dem.

Er det få av dem får de stå for seg selv, slik at de kommer tilbake neste vår. Er det fremmedarter plukker hun så mange hun klarer.

– Jo lenger vekk vi fjerner oss fra det naturlige og livsgrunnlaget vårt, desto mindre forstår vi naturen, og kanskje også oss selv, som organisme.

Det er ikke sikkert at vi opplever en matkrise i vår tid.

Men sankingen handler kanskje om noe mer enn å bare fylle magen:

– Man blir klar over hvor viktig naturen er for mennesket. Hvor viktig den alltid har vært, sier Ingrid.

– Jeg tenker ofte at menneskeheten kanskje ikke vet hvor viktig den symbiosen er, før vi har bygget ned naturen og den er borte. Det blir en sur etterpåklokskap for mennesket.

Og om du leste hele veien hit, er du sikkert åpen for noen råd til veien videre.

Under her finner du sankernes beste råd for nybegynnere:

Kaspara Stoltze / NRK
Trygg sanking
Det finnes en haug med spiselige ville vekster, men noen er også giftige.
– Vær alltid helt sikker på hva du plukker, ikke smak på noe du ikke vet hva er, sier Ingrid.
Man bør derfor starte med lettkjennelige arter, som løvetann, skvallerkål og brennesle.
Ingrid anbefaler også at man blir med noen som er nyttevekstkyndige, eller melder seg på kurs når man skal utvide repertoaret.
Ikke stol på KI
Noen vekster kan lett forveksles, det gjelder også for sopp.
– Ikke stol på artsbestemmelse utført av KI, når det gjelder matauk må man vite sikkert, understreker Ingrid.
Hvis du lurer på hvor det finnes planter du leter etter, bruk Artsdatabanken på internett. Søk opp plantenavnet og finn forekomster plottet inn på kartet. Da finner du planter som andre har registrert før deg!
Når du har kommet hjem
Ville vekster blir fort stusslige når de forlater sitt naturlige habitat.
De burde derfor vaskes og renses med en gang. Deretter kan de spises med det samme, eller lagres med en konserveringsmetode eller fryses.
Ikke sank mer enn du rekker å bruke/konservere.
Om de skal spises med det samme gjelder dette rådet ofte:
- Mange ville vekster (som løvetann og vinterkarse) kan ha mye bitterstoffer og melkesaft. For å dempe dette, kan du bløtlegge plantene i saltvann over natten, tilsette salt i matlagingen, eller koke dem opp og helle av det første vannet (forvelling).
Bærekraft og sankevett
- Forsyn deg grovt av fremmede arter: Du kan hjelpe naturen og kommunene ved å sanke spiselige planter som egentlig ikke hører hjemme her (fremmede arter som russekål og vinterkarse). Her kan du plukke så mye du bare vil uten å få dårlig samvittighet.
- Bevar og gjenbruk: Lær deg hvordan de forskjellige vekstene sankes på en forsvarlig måte. Du må tenke på at de skal vokse der også neste år – og at det kommer flere sankere etter deg. Sjeldne, rødlistede arter eller veldig små forekomster lar du stå. Finn ut hvilken kategori planten tilhører på stedet du er før du begynner å plukke dem.
Noen smakstips
- Skrell tykke stilker for å fjerne bitterhet: Spesielt for kraftige planter som russekål og ullborre, sitter det mye bitterhet i det røffe «skallet» på stilkene. Skrell bort det ytterste laget, så får du et kjempegodt og friskt fruktkjøtt i midten.
- Varmebehandling og marinering: Noen planter som Løkurt smaker best rå, og mister mye av smaken hvis den varmebehandles. Tykke/grove blader (som skvallerkål som har vokst seg stor) blir mye bedre hvis du kutter dem og marinerer dem litt først.
Flere smakstips
- Rognebær: For å fjerne den bitre smaken av rognebær og rogneskudd, kan du vente til frosten har kommet, eller koke dem (forvelle dem) i melk.
- Gratis te: Du kan lage en gratis vill-te som smaker som svart te ved å rulle geitramsblader i hendene, la dem gjære noen dager, og tørke dem.
- Syltetøy: Tyttebær inneholder naturlige konserveringsmidler (pektiner). Har du litt tyttebær oppi når du lager syltetøy av andre, mindre holdbare bær, så holder det seg friskt mye lenger.
- Tangsnaks: Friter tang i et par sekunder for knasende chips. Og ha sjøgress i kokevann for en mye bedre smak.
Slik blir du en mester
- Følg planten gjennom sesongene: Den aller beste måten å bli trygg på en bestemt plante på, er å finne ut hvor den vokser, for så å komme tilbake til den gjentatte ganger gjennom et helt år. Da lærer du hvordan den ser ut fra spire til fullvokst. Ulike deler av planten bør også sankes på ulike tidspunkter.
- Ikke vent med å lære deg hva som kan spises i naturen til en eventuell krise inntreffer. Gå tur med folk med erfaring, som nyttevekstkyndige i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Da får du lære artene og hvordan de brukes, av noen som sanker selv.

Og litt informasjon om bysanking og forurensning:

Og i denne kan du lese mer om noen av de beste overlevelsesvekstene:

Slik overlever du
I en langvarig krise vil vi trenge mye stivelsesrik mat, proteiner og fett.
Man trenger også mineraler og vitaminer.
Sveip videre for å lese hvordan man kan dekke alle kroppens behov.
Under jorden
Stivelse (karbohydrater) finner man blant annet i plantenes røtter.
- For eksempel røttene til løvetann, kvekeog ullborre.
  - Røttene til kveke (gress) kan renses og tørkes for å få ut stivelsen, som deretter kan brukes omtrent som potetmel. Tørket har de også blitt brukt som kaffeerstatning.
  - Rotknollene kan også graves opp og kokes akkurat som rotgrønnsaker eller poteter.
- Den indre barken til trær er også stivelsesrik og inneholder en del sukker. Du husker kanskje at man i krigstider har laget barkegrøt i Norge?
Skogens kongle
Nøtter, frø og skudd er gode kilder til proteiner og fett.
For eksempel:
- Nøttene til hassel
  - De bør tørkes samme dag de sankes for å unngå mugg.
- Frøene til almetreet regnes som en delikatesse. Frø fra groblad anbefales også, disse kan spises både rå og kokt.
- Granskudd er ekstra gode om man sylter dem, eller lager en eddik/sirup med dem.
Ikke glem soppen
I Norge kan man plukke en rekke matsopper fra sommeren til sen høst.
Soppen er ofte kalorifattig, fordi den inneholder mellom 75 og 93 prosent vann.
Men soppen er rik på proteiner, mineraler og vitaminer.