Med kroppen full av gift

Elida gikk bort bare tre år gammel. Hun var en ung spekkhogger med livet foran seg, men ble funnet død i Sognefjorden med kroppen full av miljøgifter. Kan Elida bli et symbol på kampen mot den tredje globale krisen, som handler om miljøgifter?

Elida hadde svært høye nivåer av gamle miljøgifter som PCB og PBDE, men også kvikksølv og mange andre stoffer, ifølge en nylig utgitt rapport fra Miljødirektoratet.

Når en tre år gammel spekkhoggerkalv dør med skyhøye nivåer av miljøgifter i kroppen, betyr det at det er skummelt å være spekkhogger, også i norske farvann.

PCB (polyklorerte bifenyler) og kvikksølv er de miljøgiftene der vi kjenner helseeffektene best, også på mennesket.

Kvikksølv kan påvirke nervesystemet og hjerneutviklingen i fosterlivet, føre til atferdsforstyrrelser som ADHD og lav IQ, blant annet.

PCB kan påvirke immunforsvaret, reproduksjonsevnen og være kreftfremkallende.

Funnene er alarmerende, men ikke overraskende for oss som jobber med miljøgifter i sjøpattedyr.

Spekkhoggerne er blant verdens mest forurensete dyr. Spesielt familiegruppene som lever i urbane strøk og de som spiser av andre sjøpattedyr på toppen av næringskjeden, vil ha ekstra høye nivåer.

Spekkhoggerfamiliene som store deler av året opererer i fjordområdene på Vestlandet, er kjent for å jakte på nise i fjordene, særlig på senvinteren og utover våren. Hvor disse gruppene oppholder seg resten av året har i liten grad vært kjent, men nå vet vi litt mer.

Forskere fra Norwegian Orca Survey har ut fra bildemateriale funnet noen av individene langs kysten av Nord-Norge.

Nylig klarte forskere fra UiT Norges arktiske universitet og Havforskningsinstituttet å satellittmerke to individer i samme gruppe som Elida tilhørte, inkludert moren til Elida.

Resultatene var overraskende og viste at denne familiegruppen svømmer tett på land og saumfarer hver eneste fjordarm på Vestlandet over en lengre periode, trolig på jakt etter nise og sel.

Men på forsommeren skiftet de plutselig vandringsmønster og satte kursen til havs og oppholdt seg sørøst for Jan Mayen i nesten to måneder før den siste mistet merket. Hva de spiser her vet vi ikke. Det kan være sel og hval, men også fisk.

Skal vi klare å bedre skjønne hvor og hvordan disse spekkhoggerne får alle miljøgiftene i seg, er slike data svært viktig. Kanskje er det ikke bare langs kysten, men også ute i åpent hav de blir belastet med disse stoffene.

Elida var tre år da hun døde, og hun hadde nok også tidligere vært med moren ut til de samme områdene ute i havet.

Vi mennesker har en tendens til å sette søkelys på det vi klarer å se, men ofte er de usynlige truslene vel så alvorlige, nettopp siden de er «usynlige» for oss.

Da plasthvalen ble funnet utenfor Bergen i 2017 med magen full av plast, ble den et symbol på plastforurensning globalt og bidro til en markant økning i oppmerksomhet.

Dette var en gåsenebbhval som lever i åpent hav og spiser på store dyp. Derfor har den trolig fått i seg plasten langt fra land og sannsynligvis lider mange andre hvaler samme skjebne ute i havet uten at vi klarer å observere det.

Kanskje kan Elidas triste endelikt bidra til oppmerksomhet rundt den usynlige forurensningen av havene, der de stoffene som vi trodde vi hadde regulert og kvittet oss med, sakte, men sikkert hoper seg opp i næringskjeden, overføres mellom generasjonene, og ender opp på matfatet vårt når vi høster fra havet.

Havets helse, som også er viktig for menneskets helse, bør få det fokuset det fortjener, når vi nå nærmer oss halvveis i FNs Havtiår.

Kanskje kan Elidas død også bidra til å legge press på arbeidet med å få etablert et tredje vitenskapspanel i FN-systemet, et som kan fokusere på den tredje globale krisen, nemlig de hundretusenvis av kjemikaliene vi omgir oss med og den forurensningen dette fører til.

Etter noen tiår der oppmerksomheten var stor på dette problemet, fra Rachel Carsons bokbombe «Den tause våren» i 1962 og tiltakene og reguleringene som fulgte på 1970- og 80-tallet frem mot etableringen av Stockholm-konvensjonen i 2004, er det klimakrisen og senere det biologiske mangfoldet som har overtatt rampelyset, med hver sin velfortjente kommisjon (klimakommisjonen IPCC og naturkommisjonen IPBES).

Arbeidet med å etablere en slik kommisjon har pågått i noen år under FNs Miljøforsamling, men fremdriften er langsom. Her er det behov for et større trykk.

Nå kan Norge legge Elida på bordet som et illevarslende eksempel på at det haster å ta grep mot dette globale problemet.

Nivåene av miljøgifter som ble funnet i Elida er et resultat av stoffer den har fått i seg gjennom morsmelken og gjennom maten den har spist i sitt korte liv.

Dette er stoffer som ikke brytes ned i naturen og mange av disse har det vært forbudt å produsere i 20–40 år.

For å erstatte disse stoffene finner man opp nye stoffer som man ikke vet effekten av på dyr og mennesker, og som i noen tilfeller er like ille.

Derfor vil både våre tidligere og nåværende synder kunne påvirke naturen og oss selv i hundrevis av år til.

Og hvis vi ikke gjør noe, vil det bare bli enda verre.

(Begge forfatterne deltar i forskningsprosjektene Marma-detox og SLICE, støttet av Forskningsrådet. Goksøyr er prosjektleder i Marma-detox.)