Med fordommer skal fordommer fordrives

I går leste jeg med stor overraskelse hvordan anmelder Ánne Márjá Guttorm Graven beskylder boken min, «Legen på vidda», for å være et utstillingsvindu for fordommer mot det samiske folk.

Mot mine egne naboer og venner i Karasjok, mot de menneskene jeg daglig omgås, snakker og ler sammen med. Fordommer mot bygda som har vært mitt hjem de siste to årene. Det kan jeg ikke la stå uimotsagt.

Les anmeldelsen:

Jeg tør påstå at mange nordmenn ikke vet så mye om samer. Det samme gjaldt meg da jeg for to år siden takket ja til jobb som lege i Karasjok. Så langt er Graven og jeg enige.

I starten av boken beskriver jeg min uvitenhet om samisk kultur og levemåte: Jeg blir for eksempel overrasket over at samisk til de grader er et levende språk i kommunen, jeg forstår jo ingenting av hva de snakker om på butikken. Kanskje er det farlig å innrømme at jeg var så naiv, men det er ærlig. Og gjenkjennbart for andre ikke-samer, vil jeg tro.

Men så har jo Graven sluttet å lese, som hun selv skriver i ingressen. I sorg måtte hun «plukke opp en annen bok». Jeg skulle ønske hun hadde lest hele boken. Da hadde hun fått med seg min reise fra uvitende, kunnskapsløs søring til en bygdefrelst tilhenger av Karasjok og alt bygda rommer av kultur, visdom og levemåte.

Selv om jeg bare skulle være i Karasjok i seks måneder, ble jeg værende. Og to år senere bor jeg her fortsatt.

Jeg synes det er påfallende at Graven beskylder meg for å ha fordommer mot samer når hun åpenbart har mange fordommer mot meg, som søring.

At hun trekker paralleller mellom meg og en søring-lege fra en roman som hjerterått og samvittighetsløst drar ut et dødfødt barn fra en samisk kvinne, er så ubegripelig og rystende at jeg knapt kan kommentere det.

Graven skriver: «Perspektivet er hele problemet.» Gjennom historien har det kommet nordmenn og påtvunget samene norsk kultur og levemåte. Samisk kultur har blitt forsøkt ødelagt og fornorsket. Det er en grusom del av norsk historie ingen er stolte av.

Jeg kom til Karasjok for å lære. Om legekunsten, om livet, om bygda og om samene. Og jeg forsøker å gi tilbake, i form av god legevirksomhet og medmenneskelighet. Ikke i form av fornorskning og bedrevitenhet.

Er det sånn at mitt perspektiv som søring eller nordmann ikke skal lyttes til fordi dette perspektivet historisk sett har vært problematisk?

Jeg lurer på om det er Gravens fordommer mot meg som gjør at hun tolker hvert ord jeg skriver om samisk kultur og levemåte i verste mening.

Jeg skulle ønske at Graven kunne anmeldt hele boken, ikke bare de få avsnittene som omhandler samisk kultur. For dette er ikke en bok om samer. Dette er en bok om legelivet i distriktet. Om å stå ansvarlig for liv og død, om vanskelige avgjørelser, om å møte mennesker på en god måte, om å prøve å være en oppmerksom og lyttende lege, om å utforske hva et godt liv er.

At jeg havnet i en bygd som er samisk, var helt tilfeldig, men fordi bygda er samisk, er det naturlig at jeg beskriver også de samiske trekkene ved bygda. Dette utgjør en liten, usentral del av boken, likevel er det dette Graven velger å vektlegge i sin anmeldelse.

«Legen på vidda» er en hyllest til Karasjok og en stor takk for alt jeg har lært, både som lege og som menneske. Jeg kommer til å fortsette å skrive om legelivet på bygda og fremsnakke den samiske kulturen, gjennom mitt perspektiv som søring.