Mange tror de er alene om å savne kjasen over lunsjen

#gi8minutter er oppfordringen fra Verdensdagen for psykisk helse i år.

Det burde være så enkelt.

Ringe den telefonen. Merke av den kaffen i kalenderen. Gå den turen sammen. Sende de meldingene.

Ta den tida.

Unne seg selv. Unne andre.

Det å gi en klem er å få en klem, sier vi.

Og det å gi 8 minutter av tiden din, er å få 8 minutter fra noen andre.

Kanskje det er det som er veien bort fra mørket?

Jeg må innrømme at jeg syns det er vanskelig å ta kontakt og ta initiativ til kontakt.

Det har vært så mange år der jeg har drevet bort fra fellesskapene jeg har kjent, og jeg har måttet starte på ny.

Som så mange jeg kjenner.

Livet krever forskjellige ting av oss i forskjellige faser.

Våre behov endrer seg, og med dem menneskene rundt oss.

Det er lett å savne det som har vært, og tenke at de som en gang var så viktige for oss, men som vi ikke klarte å ta vare på da vi hadde nok med oss selv, kanskje ikke ønsker vår tid lenger.

Det er vanskelig å ta det skrittet og bruke energien på å bygge opp gamle broer, og ikke minst å bygge nye.

Men er det noe jeg har lært, er det at jeg kjenner mange som av ulike grunner spiser lunsj alene.

Mange frilansere, skiftarbeidere, permitterte, arbeidsledige, sykemeldte, uføre og kanskje eneste ansatte på en arbeidsplass.

Mennesker som syns det er like vanskelig å spise lunsj alene på kafe i byen som på treffstedene nettopp for ensomme som søker fellesskap.

Mange av disse tror de er alene om å savne kjasen over lunsjen.

For det er egentlig litt tabu å ikke ha noe å gå til om dagene.

Enda det moderne arbeidslivet i overraskende liten grad handler om fysisk tilstedeværelse på et kontor mellom 8 og 16.

Så vi vet ikke om hverandre.

På grunn av helse eller omsorgsoppgaver er kanskje ikke kveldene de som egner seg best for sosialisering for sånne som oss.

Jeg slår et slag for lunsjen.

Takk for minuttene.