Mange har blitt provosert av det Solbakken sa

Jeg spurte Ståle på pressekonferansen i Linz i dag om han følte de to siste resultatene var et resultat av gode prestasjoner over tid, eller om det var noen spesielle knapper de har trykket på.

Svaret var ikke til å misforstå. Noen individer har stått frem grunnet en bedre hverdag i klubbene sine, men han og landslaget har jobbet med de samme prinsippene over tid.

Oppturen de to siste kampene kom i grevens tid. Mange supportere av det norske landslaget hadde forsøkt å skru på varsellampene en god stund allerede. Etter det skuffende uavgjortresultatet i Kasaksthan begynte de å lyse.

– Så brutal er toppfotballen

Østerrike på Ullevaal ble en slags tidlig skjebnekamp for Ståle Solbakken og det norske landslaget. Så brutal er toppfotballen, kanskje spesielt landslagsfotballen med så få kamper å gjøre det på.

Samtidig var Østerrike-kampen en gyllen mulighet. En nasjon som nylig sjarmerte hele fotball- Europa med sin deilige, offensive spillestil i sommerens Europamesterskap, var som en potensiell skalp å regne.

En god prestasjon og seier her, kunne være et vendepunkt.

Det lykkes. Vi ventet en halv evighet på den lange VAR-sjekken før Haaland endelig kunne strekke armene i været og juble for sin matchvinner-scoring.

At de norske gutta klarte å klamre seg fast og unngå det omtrent oppskriftsmessige baklengsmålet på slutten, var også en enormt viktig bekreftelse.

Vi kan klare det, vi har kvalitetene, spesielt på Ullevaal, også mot antatt bedre nasjoner.

Roen senket seg inn mot denne samlingen. Seier mot Østerrike, vipps så var den småseige prestasjonen i Kasaksthan glemt.

– Lyktes perfekt

Torsdagens kamp mot Slovenia var strålende. Et litt overraskende laguttak, spesielt med den helt nye midtbanekonstellasjonen og Ryerson i en slags indreløperrolle, lykkes perfekt.

Den beste landskampen på lang tid, sier mange. Full kontroll fra start til slutt, bortsett fra en liten periode hvor Ørjan Håskjold Nyland stod frem med noen viktige redninger for å unngå utligning.

Men var egentlig dette tilfeldig, eller var det landskampen Ståle Solbakken og resten av det norske laget bare har ventet på at måtte komme?

Var denne kampen, samt Østerrike-kampen, relativt lik en del av de vi har sett de siste årene, bortsett fra at effektiviteten var bedre, og at Nyland stod imot når vi trengte det?

Vi har til det kjedsommelige fått gjentatt hvor uheldige dette laget var i EM-kvalifiseringen, at det er det laget Ståle Solbakken har trent som har hatt mest stolpe ut.

Det har blitt dratt frem det meste av statistikk som har støttet opp under dette, men svært mange har omtrent bare blitt mer provosert av Solbakken enn å få mer tro på «prosjekt Solbakken» av dette.

– Det må jo snu

'Det er utad. Innad derimot, virker det som de har vært sterk i troa hele veien. De har spilt kampene, de har sett analysene, de har kjent de berømte marginene imot på kroppen. Det må jo snu?

Spillemessig har Norge vært det dominerende laget i de aller fleste landskampene fra og med den forrige EM-kvaliken startet. Jeg har sett alle kampene siden den gang, og har slitt veldig med å være uenig med det Solbakken har sagt.

Norge har stort sett, med noen få unntak, skapt ganske klart flere målsjanser enn sin motstander. Rett og slett gitt seg selv større muligheter for å vinne kampen enn sin motstander, for å si det veldig enkelt. Det er fakta, enten du liker det eller ikke.

Harde fakta er også, dessverre for Ståle og co., at resultater trumfer alt når det gjelder landslagsfotballen. Med så få kamper å gjøre det på, vil tre, ett eller null poeng fra gang til gang ha større betydning enn for et klubblag.

Folket har derfor ropt på endringer. Noen har tatt til orde for at det må snøres igjen med fem bak. To spisser må vi i alle fall spille med, og «mer direkte» har vært gjennomgangsmelodien.

– Kjempedilemma

Men her har jo Ståle og resten av teamet hatt sitt kjempedilemma. Hvorfor skal du endre noe som i de aller fleste kampene har gitt deg størst mulighet til å vinne? Samtidig, når du ikke vinner, hva gjør du for å bikke de berømte marginene i din favør?

Med Haaland og Sørloth på topp, og synlig noen flere pasninger direkte opp på de to, fra og med hjemmekampen mot Østerrike, tenker vel svært mange: «Hva var det vi sa?». Endelig kom det noen grep folket har ropt etter!

Betyr dette at opinionen har fått rett og Ståle endelig har tatt til vettet? Nei, det er nok ikke så enkelt.

Jeg ser et norsk lag som fremdeles bygger tydelig videre på de prinsippene de har hatt hele veien, men har tatt et steg når det gjelder å variere spillet sitt. Fasit er som kjent hverken den lange pasningen, eller den korte pasningen, men det å benytte seg av den riktige pasningen til riktig tid.

«Hva var det jeg sa?»

Her har de truffet bedre, og har kanskje hatt noen gode diskusjoner rundt prioritering av valg? Noen små justeringer formasjonsmessig har også fått frem «Godfoten» til flere av de norske spillerne. Noen revolusjon har det ikke vært, men mer en positiv og sårt tiltrengt evolusjon.

Legg til at det norske laget de tre siste kampene har sluppet inn kun ett mål, vil jo det selvsagt gi en stor dose selvtillit, spesielt til den lagdelen som har måttet tåle mest kritikk under Ståle Solbakkens periode som landslagssjef; forsvaret.

Har de gjort noe spesielt annerledes? Nei, fire bak og klokkertro på at soneforsvar er nøkkelen til suksess.

Kanskje er det Ståle som til slutt kan stå igjen og si «Hva var det jeg sa?».