Målhelten fra 93 hyller dagens Glimt: – Ekstremt imponerende

Selv om Bodø/Glimt har dominert Eliteserien de siste årene, står det 1993 på forrige Cup-pokal de kan vise til.

Det er nå over 30 år siden denne bragden.

– Det er en unik kamp i cup-finale. Man må glede seg og ha det artig, sa Glimt-kaptein Patrick Berg før kampstart lørdag.

Og artig er det ingen tvil om at det ble.

– Det Glimt har gjort de siste årene er ekstremt imponerende. De er uten tvil Norges beste lag, sier målhelt Bent Inge Johnsen fra cupfinalen i 1993.

Historisk nå og da

Cupfinalen 2026 er historisk. Det er den første ordinære som blir spilt på våren.

Men finalen i 1993 var også historisk. I hvert fall for nordnorsk fotball.

1993 var året da «Den Gule Horde» for alvor invaderte Oslo, og Glimt befestet sin posisjon etter å ha rykket opp fra 1. divisjon året før.

Den gang var det Strømsgodset kampen sto mot. De helgule vant 2–0. Bent Inge Johnsen skåret etter 65 minutt og Tom Kåre Staurvik etter 82 minutt.

– Dette var spennende og på tide at vi fikk et nytt cup-gull, sier Johnsen til NRK i dag.

– Det kribla bra i beina kan du si. Cupfinale er veldig spesielt å se.

I årets cup-finale havnet ballen i nettet første gang i Branns mål. Et selvmål av Thore Pedersen ga Glimt ledelsen til nesten 40 minutter spilt, før keeper Nikita Haikin slapp inn to mål på rappen.

I 2. omgang tok Glimt igjen. Ola Brynhildsen sørget for at det sto 2–2 idet ekstraomgangene begynte. I 1110. spilleminutt stanget Andreas Helmersen inn til 3–2 og kunne blitt matchvinner, hvis ikke Joachim Soltvedt satt ballen høyt til venstre etter straffen til Felix Horn Myhre som ble lagt i bakken av Odin Bjørtuft.

3–3 betydde straffesparkkonkurranser etter to spilte ekstraomganger. Etter åtte straffespark hadde Glimt truffet maskene to ganger mer enn Brann. Seieren var dermed et faktum.

– I 1993 var det spesielt fordi vi var underdogs i hele sesongen. I dag er Glimt favoritt i hver kamp de spiller. Det er litt andre forutsetninger, sier Johnsen.

Han hadde gjettet 3–2 til Glimt før kampen og fikk dermed nesten rett.

– Det var kamp og spennende hele veien. Jeg trodde det skulle bli jevnt. Det ble det. Begge lag skapte sjansene.

10.000 nordlendinger

Det var over 26.000 betalende tilskuere på Ullevaal stadion både i år og i 1993. Over 10.000 nordlendinger hadde tatt turen for 33 år siden, og Oslo sentrum var praktisk talt gulmalt hele helgen.

Slik var det også i år.

Og siden cup-finalen havnet samtidig som Holmenkollstafetten var det virkelig kaos i hovedstaden denne lørdagen.

Ordfører i Bodø Odd Emil Ingebrigtsen var en av de tusener av Nordlendinger som hadde tatt turen sørover for anledningen.

– Det har vært et helt fantastisk trøkk på stadion og veldig bra stemning. Nå har den steget ti hakk, sier Ingebrigtsen rett etter seieren.

I forkant av kampen håpet han på 5-1-seier til Glimt. Det ble det ikke. Men antallet mål i cup-finalen stemte med håpene til ordføreren.

– Dette var ellevilt. Folk var helt utslitt etter kampen.

Ordføreren kunne før kampen love feiring i Nordlandshovedstaden ved seier. Men han ville ikke si når og hvordan før kamp. Han var redd for å jinxe seieren siden Glimt har spilt i syv cupfinaler og bare vunnet to av dem.

– Jeg var her på forrige da vi tapte for Molde. Det var ikke like gøy, sier han.

Ordføreren fikk selv holde pokalen en bitte liten stund da alle spillerne gikk forbi ham på vei av banen.

– Nå må vi få til en feiring på tirsdag eller onsdag. Det blir noe i rådhuset som alle kan komme på, sier Ingebrigtsen før han må legge på for å synge Glimt-sangen med alle de andre nordlendingene på stedet.

En purung Runar Berg på da 23 år herjet så mye på midtbanen at landslagssjef Egil «Drillo» Olsen sa han ikke hadde annet valg enn å ta ham med i planene sine videre, etter finalen i 1993.

I 2026 var nevøen hans, Patrick Berg, en stødig kaptein for Glimt. Men det var ikke han som ble den store helten. Det var det keeper Nikita Haikin som ble. De to tabbene var nemlig unnskyldt etter straffesparkkonkurransen.

– Jeg hadde to feil i første omgang, men jeg mistet ikke hodet. Mine lagkamerater hjelper meg så mye, så dette var minimum det jeg kunne gjøre, sier Haikin til TV 2 etter kampslutt