Løgnen amerikanerne forteller seg selv under hvert fotball-VM

En amerikansk supporter fortviler etter at USA tapte mot Belgia i 16-delsfinalen mandag. Foto: Lindsey Wasson / AP / NTB

Nei, det største problemet er ikke at USAs fremste atleter velger andre idretter.

Historien lyder omtrent slik: De beste amerikanske idrettsutøverne spiller amerikansk fotball, basket eller baseball. Fotball får restene. Hadde de andre begynt med fotball som barn, ville USA vunnet alt.

Det er en god historie. Den lar et helt land føle seg overlegent også når det taper. Men den er også feil på nesten alle punkter.

Altfor opptatt av fysikk

Den ubehagelige sannheten er denne: USA ligger ikke etter fordi landet mangler idrettstalenter. USA ligger etter fordi amerikanere måler feil egenskaper, og fordi ungdomstrenere legger altfor stor vekt på fysiske fortrinn som faktisk hemmer langsiktig utvikling.

La oss begynne med det myten snur på hodet: Verdensklasseutøvere spiller allerede fotball.

De beste fotballspillerne er like eksepsjonelle i det de gjør som basket- eller baseballstjernene. Man kan faktisk argumentere for at de er enda mer imponerende, nettopp fordi fotball er en sport der føttene er det dominerende verktøyet.

Men fotballspillerne er optimalisert for helt andre krav:

• Koordinasjon
• Evnen til gjentatte spurter gjennom 90 minutter
• Evnen til å ta beslutninger på brøkdelen av et sekund når kroppen er utslitt
• Teknisk presisjon i full fart mens en motstander henger på ryggen.

En midtstopper i verdensklasse er ikke en mislykket atlet, han er skapt for en annen idrett enn det som vanligvis verdsettes i USA.

Fotball stiller andre krav

Et avgjørende poeng er dette: Det er utviklingen av ferdigheter som skaper spilleren, ikke det rå fysiske talentet. De fysiske gavene er reelle, men de møter en idrett som stiller helt andre krav.

Legg merke til hvilke egenskaper den amerikanske myten nesten alltid trekker frem: størrelse, toppfart målt over 40 meter og vertikal spenst.

Alle er nyttige egenskaper, men de betyr langt mindre på en fotballbane enn på en basketball- eller amerikansk fotballbane.

Fotball spilles med føttene, på små flater, med ballen som sportens mest krevende variabel. Det handler sjelden om å løpe 40 meter rett frem. Det handler langt oftere om å være rask de første fem meterne, om å lese spillet før pasningen kommer, om det første touchet som kan sette en forsvarer ut av spill før fart i det hele tatt blir relevant.

Se også på noen av verdens beste fotballspillere. Gjennomsnittshøyden i de største ligaene ligger rundt 183 centimeter, og noen av verdens fremste spillere har vært langt lavere enn dette: Messi er 169 centimeter. Maradona var 165. Hverken Xavi, Iniesta eller Luka Modrić ser ut som utøvere i amerikansk fotball. Fysisk profil betyr noe, men det garanterer ingenting i fotball.

Den amerikanske myten legger størst vekt på nettopp de egenskapene som fotballsporten belønner minst.

En slags forklaring

«Beste atleter»-argumentet dukker bare opp ett sted: der USA blir slått internasjonalt. Det sier ingenting om amerikanske idrettsutøvere, men det sier tvert imot noe om behovet for en forklaring på hvorfor man ikke lykkes.

Se på basketball. Etter hvert som sporten blir mer global, fylles toppen av spillere fra resten av verden, som for eksempel serbiske Nikola Jokić eller greske Giannis Antetokounmpo.

Den amerikanske dominansen svekkes av samme grunn som den aldri oppsto i fotball: Resten av verden utvikler stadig flere toppspillere. Og bredde slår en liten talentbase hver eneste gang.

Den tøffeste idretten

Men det viktigste er at fotball er den tøffeste konkurransen menneskeheten har skapt. Fotball er verdens klart største idrett, med flest utøvere, flest ligaer og flest organiserte konkurranser. Over 200 nasjonale fotballforbund er medlemmer i Fifa.

Et talentfullt barn i Lagos, São Paulo, Osaka, Bodø eller Lyon utvikles i systemer som er eldre, dypere og mer konkurranseutsatte enn det amerikanske.

Legg til opp- og nedrykk, som vi altså ikke har i USAs toppserie Major League Soccer. Andre steder er det slik at klubber som mislykkes, rykker ned. Klubber som lykkes, rykker opp. Fotballpyramiden er åpen helt nedenfra.

Det finnes ingen draft der dårlige lag får lov til å velge de beste talentene fra college. Du fortjener nivået ditt – eller så faller du ut.

NFL, NBA og MLB viser ikke at amerikanske idrettsutøvere er overlegne. De viser hvor lite utviklet disse idrettene fortsatt er i resten av verden.

At USA vinner baseballens World Series, sier omtrent det samme som at India dominerer kontaktsporten kabaddi – eller at Norge dominerer langrenn. Det er lettere å vinne når nesten ingen andre virkelig konkurrerer.

Den virkelige målestokken er hvor mange mennesker en spiller må konkurrere mot for å nå toppen. I amerikansk fotball er konkurransen nasjonal, i fotball er den global.

Ikke dårlig, men ...

USAs herrelandslag ligger vanligvis et sted mellom 15.- og 30.-plass på verdensrankingen. Det er ikke dårlig. Men det er middelmådig sett i lys av USAs befolkning og ressurser. Den globale talentbasen er enormt mye større og bedre organisert.

Hvis problemet bare er at de beste atletene i USA velger andre idretter, slipper alle ansvar: foreldre, trenere, klubber og det amerikanske fotballforbundet.

Da trenger ingen å forbedre trenerutdanningen. Ingen trenger å reformere pay-to-play-systemet, der familier betaler tusenvis av dollar, og mange talentfulle barn aldri får en sjanse fordi det koster for mye å være med på fotball.

Ingen trenger å gjøre noe med kulturen der barn spiller tre turneringer i måneden, blir utslitt og utvikler seg dårligere fordi kamper prioriteres fremfor trening.

Ingen trenger å slutte å dyrke tidlig fysisk utvikling fremfor teknikk og fotballforståelse.

Den overdrevne troen på fysisk profil er ikke bare et nasjonalt problem. Amerikansk barne- og ungdomsfotball velger de store, raske og tidlig utviklede barna. Den overser de mindre, mer tekniske og sent utviklede. Etter mer enn 20 år som trener har jeg sett det overalt. Treneren velger atleten, ikke spilleren.

Det er nøyaktig den samme feilen som den nasjonale myten bygger på.

Dette kan gjøres

USA kan bli en av verdens beste fotballnasjoner. Svaret er ikke å hente idrettsstjerner fra andre idretter. Man må reparere det systemet som ikke virker.

• Begynn med trenerne.
• Utvikle spillernes teknikk og fotballforståelse, i stedet for å måle spenst og toppfart over 40 meter.
• Avskaff eller reformer pay-to-play-systemet, som gjør at familier må betale mye for at barna skal kunne spille fotball, og mange utestenges fra å få spille.
• Slutt å dyrke størrelse og fart hos niåringer, lenge før de sent utviklede barna i det hele tatt har tatt igjen de andre.
• Begynn å utvikle barnet med blikket, teknikken og fotballforståelsen.

Så kan vi se hva USA faktisk kan få til om ti år.

Teksten ble først publisert på X. Den er oversatt fra engelsk og forkortet noe.