Løft blikket, Abid Raja! Integreringen fungerer best utenfor ring 3.

«Islam i Norge: Er toleranse egentlig rett medisin?» spurte Abid Raja (bildet) i en kronikk i Aftenposten. Bilde tatt i forbindelse med lanseringen av boken «Vår ære og vår frykt», som tar for seg temaer som hvordan nordmenn og innvandrere ser på hverandre. Foto: Jan T. Espedal

Frykten for parallellsamfunn er forståelig, men svaret er ikke å peke på religion.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Styrt og spredt bosetting har vært en viktig årsak til at integreringen går bedre i Norge enn i mange andre land. I stedet for ensidig å fokusere på islam bør man se på hva som er nøkkelen til god integrering.

En ærlig debatt om integrering er viktig for å kunne identifisere de beste tiltakene. Forfatter og Venstre-politiker Abid Rajas kronikk er et interessant bidrag, men hans overdrevne fokus på islam overskygger for andre og langt viktigere faktorer for suksessfull integrering.

Norsk Folkehjelps frivillige har i lang tid jobbet sammen med flyktninger om å skape gode arenaer for å lære språk, bygge nettverk og bli inkludert i sine samfunn.

Stord, Malm, Mandal, Kongsvinger og Hitra og Frøya. Disse og en rekke andre steder i Norge er eksempler på lokalsamfunn hvor flyktninger og innvandrere blir tatt imot på en god måte og hvor det er lett å bli inkludert på skolen, på arbeidsplassen og i frivilligheten.

Introduksjonsprogrammet bør styrkes

Noen av de sterkeste lokallagene til Norsk Folkehjelp er nettopp i disse lokalsamfunnene. En rekke flyktninger og innvandrere er ikke bare deltagere på aktiviteter, men blir også ledere av lokallag og viktige aktører i nærmiljøet. Selv om det er mange som lykkes i storbyene, er det for mange som faller utenfor viktige fellesskap som skole og arbeidsliv, og som er sårbare for kriminalitet. Så hvordan løse de integreringsutfordringene fremover?

Rammen rundt integrering av flyktninger i Norge er en blanding av gulrot og pisk. Når du kommer til Norge, blir du bosatt i en kommune, du får ikke velge selv hvor du ønsker å bo. Til gjengjeld får du et solid introduksjonsprogram som gjør at mange kvalifiserer seg for arbeid eller utdanning og blir dermed rustet til å kunne bidra i det norske samfunnet.

Omtrent halvparten av dem som gjennomfører programmet, går rett videre til arbeid eller utdanning. Dette programmet bør styrkes ytterligere, og frivilligheten og fagbevegelsen bør i større grad inn i programmet.

Frivillige spiller stor rolle

De siste ukene har debattene knyttet til integrering og innvandring rast. Det er lett å få inntrykk av at situasjonen er langt verre enn det den faktisk er. En rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) viser at stadig flere med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring og deltar i høyere utdanning. Samtidig øker andelen sysselsatte.

Raja viser til situasjonen med gjengproblematikk og negativ sosial kontroll i land som Frankrike, England og Belgia. Men det han elegant hopper over, er at Norge har en helt annen geografi og næringsstruktur, og har over tid hatt en aktiv politikk for styrt og spredt bosetting over hele landet.

Rajas frykt for utviklingen av parallellsamfunn i større byer er forståelig, men svaret er ikke å peke på religion. Det som er viktig, er at de som kommer til landet vårt, blir en del av store og små fellesskap. Frivillige organisasjoner har en stor rolle å spille her, og våre lokallag står klare over hele landet til å ta imot nye medlemmer.