Løft blikket

Jeg røsket med meg det jeg fant på badet. På stuebordet lå brevet klart. Ute var natten mørk.

Formiddagen etter våknet jeg av at døren ble sparket opp. To politibetjenter og to fra ambulansetjenesten sto plutselig på soverommet mitt.

Jeg forsøkte å late som ingenting.

Det var 11. august 2019. Siste feriedag før jobb. Min halvannet år gamle sønn og jeg var på vei til Leos Lekeland.

En god dag. Helt til den stoppet. Jeg traff en umerket stolpe i trappa opp til sklien.

Armene sluttet å lystre. Jeg falt. Kun øynene kunne bevege seg. Stemmen var redusert til en hvisken. Sønnen min sto alene på toppen og ropte på pappa.

Fem måneder på sykehus fulgte. Lammelse, smerter og rehabilitering. Men det vanskeligste kom etterpå. Utskrevet fra Spinalenheten satt jeg plutselig alene i leiligheten – med krykker og en følelse av å være ubrukelig.

Firmaet mitt kollapset. Økonomien sprakk. Ensomheten og smertene tok over. Så kom pandemien. Jeg hadde nok piller til å bedøve et helt nabolag. Jeg ønsket ikke å dø, men orket ikke å leve slik.

Jeg ble innlagt på distriktspsykiatrisk senter. De lovet å hjelpe. Men etter to uker ble jeg skrevet ut, selv om jeg sa jeg ikke var trygg. Jeg sa det rett ut: Jeg er en fare for meg selv.

Likevel sendte de meg hjem. Ingen videre oppfølging. De mente de hadde gjort sitt.

Det ble starten på fire år i mørket. Skam, stillhet og flere selvmordsforsøk. Jeg bar en maske. Lot som alt var bra, mens jeg ønsket å forsvinne.

Til slutt var det én enkelt samtale som rev ned fasaden. Jeg åpnet meg for en pleier på Haukeland sykehus. Da raste alt. Jeg ble innlagt på lukket avdeling på Sandviken – med mitt samtykke.

Når jeg ser tilbake, er det uforståelig at det må gå så langt før hjelpen kommer.

To av tre som dør i selvmord i Norge er menn. Altfor ofte blir det stille. Vi menn har lært å ta oss sammen. Jeg lærte det også.

Helt til jeg ikke klarte mer. Nå er jeg åpen. Ikke fordi det er lett, men fordi det er nødvendig. For sønnen min. For meg selv. For dem som tror det ikke finnes en vei ut.

Etter ulykken bestemte jeg meg: Dette skal ikke ende i meningsløshet. Jeg gikk til sak mot Leos Lekeland. Ikke for hevn, men for å hindre at andre rammes.

Jeg har funnet fellesskap. Møtt mennesker som har stått i stormer. Jeg har sett hvordan åpne samtaler kan redde liv. Og jeg har møtt sykepleieren Daniel, som holdt håpet mitt levende da alt var mørkt.

For noen ganger er det ikke kroppen som trenger mest rehabilitering. Det er livet. Som mann med selvmordstanker følte jeg skam. Skammen ble en barriere. Heldigvis klarte jeg å bryte gjennom.

Vi må gjøre det lettere å være menneske. Ensomhet og selvmord henger ofte tett sammen.

Bak en sterk fasade kan det ligge et stille rop om hjelp.

Vi må løfte blikket. Jeg tror på kraften i ærlighet. På fellesskap. På å strekke ut en hånd og si: Du er ikke alene. For det er du ikke.

I dag står jeg her – fortsatt med sår, men også med styrke. Jeg vet at det finnes håp. Og jeg vet hvor livsviktig én samtale kan være.

Til deg som kjenner på mørket: Du er ikke svak. Du er ikke feil. Du er ikke alene. Og til deg som er rundt:

Løft blikket. En samtale kan redde et liv.