Litteraturkritikere må lære seg å ta kritikk – og gjøre hjemmeleksene sine

Jeg har fått høre at jeg må skamme meg for å ha funnet på «leseskam,» og at jeg åpenbart leser feil bøker, skriver Ragnhild Yndestad. Foto: Privat

Kritikere kjemper for retten til å bruke skjellsord når de beskriver bøker, kolleger og lesere – uten å bli motsagt.

I den siste tiden har debatten rast rundt begrepet «leseskam,» som jeg brukte i en debatt med forfatter Bjørn Vatne og litteraturviter Cathrine Krøger hos Dagsnytt 18. Det jeg tar med fra diskusjonen så langt, er at litteraturkritikerne i Norge må lære seg å ta kritikk – og gjøre hjemmeleksene sine.

Da jeg brukte ordet, var responsen fra Krøger at hun «ble svimmel av denne generasjonen». Forfatter Joanna Rzadkowska gikk ut dagen etterpå med innlegget «Leseskam? Mindre offerrolle!» Hun kalte meg emosjonell terrorist og anklaget meg for sensur.

Kritiker Hilde Østby påsto også nylig at «leseskam» er tull, og at det er et helt nytt ord.

Jeg har fått høre at jeg må skamme meg for å ha funnet på «leseskam,» og at jeg åpenbart leser feil bøker.

Den første jeg har funnet som bruker ordet «leseskam», er faktisk Bjørn Vatne selv.

Dette fremkommer i en podkastepisode fra Universitetet i Oslo i februar, i forbindelse med Den norske forfatterforenings lesekampanje. Episoden heter: «Vil redde sivilisasjonen med leseskam, lesetvang – og kanskje litt leselyst.»

For øvrig en fantastisk bra diskusjon med mange gode poenger.

Men Vatne får ikke den samme kritikken, kanskje fordi han er en voksen mann og ikke en ung kvinne som får tyn for å være overfølsom.

Litteraturkritikerne er anklaget for å avskrive bøker uten engang å ha lest dem. Det samme gjelder deres rolle i debatter: Her engasjerer man seg uten å ha gjort hjemmeleksene sine.

På sosiale medier deler mange sine opplevelser med leseskam, og jeg har selv delt internasjonale studier, artikler og bøker som omhandler dette og lignende temaer.

Men heller enn å anvende fagkunnskap og engasjere seg i de akademiske kildene som blir presentert, tar norske litteraturkritikere på seg bind for øynene og hevder at det ikke finnes.

Kritikere kjemper for retten til å bruke skjellsord når de beskriver bøker, kolleger og lesere – uten å bli motsagt. For deretter å stille seg uforstående til at deres medium blir oppfattet som utdatert, og at lesere i større grad strømmer til sosiale medier for å få sine bokanmeldelser.