Lider den norske litteraturen under minoritetsfortellingene?

Debattserien til Samlaget viser at det bør være høyere krav til en minoritetsfortelling i dag enn i 2018.

Stine Hanssen Brattland skriver om å være udiagnostisert autist. Hun skildrer hvordan hun er blitt misforstått og skvist ut av storsamfunnet. Foto: Samlaget

De siste månedene har debatten om «minoritetslitteraturen» tilspisset seg i det litterære ordskiftet og kanskje kommet et lite steg videre. Flere mener vi har behov for et bedre kritisk rammeverk for å stå bedre rustet til å diskutere og problematisere disse fortellingene.

Sist ut var Ivo de Figueiredo som i Morgenbladet 23. mai hevdet at «minoritetslitteraturen står i fare for å kneble den kritiske samtalen». Bare noen uker tidligere lanserte forfatter Mazdak Shafieian nettidsskriftet «Kloakken» med et manifest om «det nye Norge og det riktige blikket», hvor han blant annet hevder det har gått inflasjon i minoritetsfortellinger, og at det begrenser den frie litteraturen og forskyver maktbalansen i litteraturfeltet.