Leseskam? Det tror jeg er tull.

Nå er det ikke tiden for å sette høy- og lavkultur opp mot hverandre, nå er det på tide å skape et annet, nytt ord: skjermskam. Jeg håper det blir flittig brukt, skriver Hilde Østby. Foto: Stein Bjørge

Ragnhild Yndestad har satt i gang en debatt omkring et helt nytt ord: leseskam. Det tror jeg er tull.

Forfatter og litteraturviter Ragnhild Yndestad roper varsku fordi kritikere skammer bestemte typer litteratur – leserne blir nemlig grepet av akutt leseskam, mener hun, om bøkene de liker, omtales negativt.

Men det stemmer jo ikke! Jeg finner med et enkelt søk at «smusslitteratur» brukes i norske medier allerede på 1920-tallet, men stoppet det folk fra å lese bøker? Nei da! Utover i århundret har Morgan Kane, dårlig krim, suppete romantikk og demoner med kjempepeniser sust over disken, ja, til og med Jens Bjørneboe skrev smuss, og vi har diskutert og kjøpt.

Det er vanskelig å beregne hvor mange hundre millioner bøker med merkelappen søppel som er solgt de siste 100 årene. Margit Sandemos bøker ble kalt husmorporno helt fra start, og hvor mange millioner bøker har hun solgt igjen?

En kritikerrost forfatter, Hilde Susan Jægtnes, har nylig tatt opp stafettpinnen etter Margit Sandemo og har ligget på bestselgerlisten med to nye «Isfolket»-bøker. Er det all skammen som gjør at hun selger i bøttevis?

Et korstog

Yndestad later til å være på et slags korstog, men hvilket, det er veldig uklart. I sitt nyeste innlegg om «Leseskam 101» har hun nemlig noen overraskende tillegg: Nå handler leseskammen om undertrykking av minoriteter, klassekamp og kjønnsdiskriminering.

Men i Norge har vi en stolt tradisjon for arbeiderlitteratur, fra Rudolf Nilsen til Per Petterson og Anna-Sabina Soggiu – og kjempen Dag Solstad, selvfølgelig. Og når det gjelder urfolk, står det i hvert fall bedre til enn det har gjort noen gang før: Nordsamiske Niillas Holmberg er nominert til Nordisk råds litteraturpris med «Goatnelle», og Kathrine Nedrejord er hele Litteratur-Norges favoritt, med Bragepris og Kritikerpris-nominasjon for «Sameproblemet». To diktsamlinger av Brynjulf Jung Tjønn om rasisme og om å være utenlandsadoptert er blitt overraskende bestselgere!

Så hvor befinner leseskammen seg – mellom linjene?

Den usynlige skammen

Jeg er mer enn vanlig opptatt av å fjerne skam, både i skjønnlitteraturen og i sakprosaen min. Men jeg får det ikke til å gå opp: Leseskammen gir seg ingen uttrykk, annet enn i en bok av Harvard-professor Daniel Heath Justice, som Yndestad siterer fra. Så dette er importert amerikansk virkelighet.

For uansett hva vi sier til Yndestad, er leseskammen et faktum, selv om det ikke finnes en eneste fysisk konsekvens: Folk leser «50 Shades of Grey» nesten altfor åpenlyst i dette landet!

Det eneste denne debatten tjener til, er å polarisere litteraturmiljøet i Norge: Hvem skjønner det med skam, og hvem er for privilegerte til ikke å rammes av den?

Og burde hele grupper vernes fra å utsettes for kritikk? Jeg syns ikke det! Silkehansker hører ikke hjemme i kritikken, som jo skal felle kvalitetsdommer. Uten dem blir Litteratur-Norge fattig. Et mangfold av meninger rundt litteratur skaper en livskraftig litterær offentlighet.

Skjermskam

I mellomtiden er litteraturen truet av noe helt annet enn skam: skjerm.

Det er et dramatisk fall i lesing i det liberale og skamfrie Norge, og det skyldes bare én ting: oppmerksomhetskrisen og skjermavhengigheten.

Vi leser ikke romaner lenger, vi ser snutter på Tiktok. Barna våre leser dramatisk mindre enn før.

Nå er det ikke tiden for å sette høy- og lavkultur opp mot hverandre, nå er det på tide å skape et annet, nytt ord: skjermskam. Jeg håper det blir flittig brukt.