«Legendarisk avskjed»

Siden 17. mai 2024 har australske AC/DC spilt konsert i flere europeiske og amerikanske byer, så vel som i hjemlandet, gjennom deres «PWR UP»-turné. Denne turnéen deler navn med deres ferskeste album, «Power Up» som kom ut i 2020.

Denne augustkvelden fikk om lag 55.000 publikummere i Oslo gleden av å se det som trolig er den siste norgeskonserten for rockelegendene.

Det er altså fem år siden AC/DC i det hele tatt har gitt ut ny musikk, og konserten på Bjerke travbane ble holdt over et år inn i turnéen deres. I tillegg har turné-medlemmene en samlet alder på 327 år, med Brian Johnson (77) og Angus Young (70) i spissen.

ENERGISK 77-ÅRING: Vokalist Brian Johnson på scenen i Oslo.

Thomas Fure/NTB

«Utdatert» er et adjektiv det kan være fristene å bruke ovenfor denne situasjonen, og debatter rundt hvorvidt AC/DC er et band som det enda er verdt å bruke penger på har florert på internettet som følge av deres pågående turné.

Deres godt over to timer lange Oslo-konsert ble et vitnesbyrd på at denne typen debatt bare er å avskrive, samtidig som den gjorde noen kjipe sannheter klinkete klart.

Fans i alle aldre

At AC/DC er et band som har holdt på i flere generasjoner viste seg tydelig – både for bandet, men også i publikum. At vokalist Brian Johnson og gitarist Angus Young har levd et godt og langt rockeliv, var det ingen tvil om. Selv om de, av åpenbare grunner, var noe stivere og slappere i motorikken, hadde dette lite å si for den gigantiske energien som oste ut fra scenen på Bjerke.

Denne energien smittet over på publikum, som besto av alt fra småbarnsfamilier til gamle rockegubber og ungdomsgjenger. Der man til venstre kunne se en femåring med hørselsvern større enn hodet sitt, kunne man til høyre for seg se, til stor skrekk, veteraner uten noen form for beskyttelse.

Møt fans og se klipp fra konserten i Kveldsnytt:

Med åpningslåten «If You Want Blood (You’ve Got It)» (1978) skjønte man raskt at dette kom til å være en konsert der volumet var skrudd til maks.

At AC/DC evnet å spille så høyt, men samtidig så rent, som de gjorde denne kvelden var i seg selv imponerende, og var ett av flere eksempler på at disse guttene blør og dør for rock’n’roll.

Det tok med andre ord ikke mange sekundene fra bandet var gått på scenen til det var full jubel i publikum, en jubel som skulle vise seg å være vedvarende – med god grunn.

Ingen smisking, kun show

Konserten besto av til sammen 21 låter, og disse var igjen den perfekte blandingen av kjente slagere som «Highway to Hell» (1979), «Back In Black» (1980) og «Thunderstruck» (1990), så vel som nyere låter som «Demon Fire» og «Shot In The Dark» fra 2020-albumet.

Dette gjorde at konserten hadde en naturlig flyt av låter der publikum, og AC/DC selv, virkelig fikk riste fra seg, men også ta korte pustepauser innimellom.

Det må understrekes at disse pustepausene virkelig var korte. Mellom hver låt var det omtrent ti sekunder med pause før den neste ble spilt, og bandets minimale forsøk på å forføre publikum med klisjéer som at «dette er den beste byen å spille i» gjorde at konserten ble et non-stop-show.

Et sted må det gå skeis

Samspillet mellom bandet og publikum var nærmest magisk på låter som «Hells Bells» og «You Shook Me All Night Long» (1980). Der publikum klappet i takt, sang Johnson høyere, og der fansen på fremste rad hoiet for harde livet, spilte Young raskere og raskere på gitaren.

Samtidig skjønte man at gjengen i AC/DC ikke lenger er unge og at tidens tann virkelig biter seg fast i alle og enhver.

Selv om AC/DC fungerte som et velsmurt maskineri var det også noen større riper i lakken.

Johnson slet med flere av de lengre vokaltonene ettersom pusten ofte ikke strakk til, mens Young, til tross for ellevill energi og karisma, ikke evner å spille gitar like uanstrengt som før.

«Thunderstruck» var den største synderen av nettopp dette, og den versjonen som ble fremført under kveldens konsert kunne fort minne om et stakkarslig førsteforsøk på «Guitar Hero».

IKONISK: Skoleuniformen til gitarist Angus Young er nesten like legendarisk som musikken til bandet.

Thomas Fure/NTB

Nesten perfekt

Men, og dette er et stort «men»: til tross for at AC/DC har holdt på i 52 år og har hatt en del utskiftninger av bandmedlemmer, så var og er gruppen et fenomenalt liveband. Et par småfeil her og der er nesten å forvente, spesielt når spilletiden er på over to timer. Samtidig ble de største feilene umulig å ignorere.

Det var likevel dypt imponerende, og ikke minst rørende, å se Angus Young spille en gitarsolo under låten «Let There Be Rock» (1977) som varte rett i underkant av 15 minutter.

Et kvarter med gitarsolo er ikke hverdagskost for folk flest. Så igjen er ikke Angus Young, eller resten av medlemmene i AC/DC, folk flest.

Konserten på Bjerke var, i all sin forstand legendarisk, til tross for flere små og et par store tabber.