«La alle få «blanke ark» på ungdomsskolen»

Vi leser og hører om at noen elever skaper uro og frykt i ungdomsskolen. Ikke bare lokalt, men i hele landet. Elevene er problemet. Foreldrene er problemet.

Det jeg tenker på er: Måtte det bli så mye av dette hvis skolen hadde tenkt mer forebygging?

Det er mange grunner til at elever blir som de blir på ungdomsskolen. I mange tilfeller snakker vi om forsinket utvikling eller vansker med å regulere adferd. Gjennomsnittlig vil det alltid være en elev med ADHD i en klasse, men det trenger ikke dreie seg om en diagnose. Det kan i bunn og grunn være elever med gode holdninger til rett og galt, som egentlig bare ønsker å bli likt og mestre. Men som i gitte situasjoner henger igjen i barnestadiet, handler på følelser og ikke klarer å styre seg.

Foreldre læres opp til å bli Autoritative, det vil si hverken autoritære eller ettergivende; Å ha en grunnleggende kjærlig holdning slik at sterke bånd knyttes, og samtidig ha tydelige rammer og regler. Reglene settes gjerne sammen med ungdommen, og det er tillatt å forhandle, men foreldrene har siste ord. Konsekvenser skal være logiske og avtaler gir de medansvar og er virkningsfullt. Det er en gjensidig respekt mellom ungdommen og de voksne. Dette gir også de voksne stor tillit og innflytelse. Det er samfunnsidealet i Norge i dag, og all logikk tilsier at du da får de tryggeste og best rustede barna og ungdommene. Det er et kontinuerlig arbeid som krever tålmodighet.

Og det er ikke overraskende at akkurat de samme prinsippene gjelder i enhver form moderne ledelsesteori, for å bli et best mulig team hvor medarbeiderne jobber av egeninteresse, for lederen og fellesskapet, fordi de ønsker. Trivsel og produksjon blir høy.

Hva med klasseledelse da? Er det noe helt annet? Selvfølgelig ikke. Men man er leder for en krevende forsamling med elever på ulikt utviklingsnivå, reguleringsvansker, diagnoser mv. Så da vil det blir ekstra viktig å holde beinhardt på disse prinsippene om en vennlig innstilling til hver og en slik at de kan få en trygg base på skolen hvor de trives og føler at de både kan mestre, feile og irettesettes uten at det skaper unødig store følelser. Fordi de er trygge i relasjonen lærer/elev.

Men tida løper fort fra de starter på ungdomsskolen og det gjelder å komme rett ut på hoppkanten for å etablere gode mønstre fra start. Med andre ord- forebygge dårlig adferd. Ellers kan det bli for seint for noen, og å hente inn igjen dette kan være en tung affære.

Så det er ganske uforståelig for meg at det ikke settes inn mer innsats for å opprette denne trygge basen når elevene starter i 8.klasse. Litt ekstra innsats her vil spare mye tid og frustrasjon både hos elever og lærere senere og gi bedre trivsel for alle.

Jeg tenker på:

-        Bruke mer tid på å etablere et en-en forhold med hver enkelt elev med sikte på god relasjon «hvem er du?».

-        At klassen blir kjent med sosiallærer, helsesøster, inspektør, rektor for å forsterke den «trygge basen».

-        Foreldresamtale ved skolestart hvor fokuset er «hvem er denne eleven, og hva trenger vi å vite for å kunne håndtere eleven på mest hensiktsmessig måte». I det minste for elever som krever ekstra oppmerksomhet.

-        Å fokusere hovedsakelig på positiv forsterkning, og unngå stadige negative tilbakemeldinger i form av anmerkninger. Helst kutte ut anmerkninger, og fokusere på løsning.

-        At hver og en får vise frem sine sterke sider- endringer i undervisningsopplegg?

-        Obligatoriske kurs for 8.klasse lærere som gjenspeiler skolens verdier og gir nødvendig kunnskap f.eks Traumebevisst omsorg, utvikling/ kjennetegn v/ ADHD.

-        Nulltoleranse for lærere som mobber elever.

-        Klasseregler lages av klassen i fellesskap.

Nå skal handlingsplan for skolemiljø i Farsund kommune revideres. Forebyggende arbeid bør få sitt eget kapittel med konkrete tiltak for et trygt klassemiljø. Dette er viktig! Og innebærer ikke ekstra kostnader, men gir besparelser underveis.

En kan ikke fikse alt, men jeg er overbevist om at en på denne måten kan løse veldig mye.

Og så et hjertesukk til slutt: La alle få «blanke ark» på ungdomsskolen, og bli sett for den de er/ønsker å være, og ikke for et eventuelt stempel de har fått på seg på barneskolen. Mange gleder seg til nye omgivelser og en ny sjanse. Er det i det hele tatt nødvendig å få rapporter fra barneskolen før det oppstår et behov for å se på historikk?

Torhild Hessevik Eikeland