Kvinner får ikke barn i teorien. De får barn i virkelige liv.

18 hours ago 4

Debatten mellom Maja Hagen Torjussen, Birgitte Kleivset og Kaisa Augusta Hansen-Suckow har fått meg til å tenke.

Ikke først og fremst på om feminismen er demografisk død eller kulturelt svekket, men på hvor mange kvinner som i dag forsøker å få et moderne liv til å gå opp, og hvor krevende det faktisk er.

For kanskje er det ikke ideologien det er noe galt med. Kanskje er det rammene rundt livet.

Torjussen stiller et spørsmål som nok provoserer mange, men som også berører noe reelt. Fødselstallene er lave. Tradwife-fenomenet vekker interesse. Mange opplever en uro i møte med det moderne familielivet. Birgitte Kleivset har rett i at ideer ikke går i arv gjennom fødselstall, men gjennom kultur, institusjoner, bøker, samtaler og politiske kamper. Og Kaisa Augusta Hansen-Suckow treffer også noe viktig når hun skriver om hamsterhjulet og en likestilling som kanskje ikke er fullført.

Jeg lurer på om vi av og til snakker om feminisme som om problemet først og fremst handler om verdier, når det like mye handler om hvordan hverdagen faktisk er skrudd sammen. Kvinner får ikke barn i teorien. De får barn i virkelige liv, med høye boligpriser, fulltidsjobber, tidsklemme, syke barn, turnuser, dårlig samvittighet og et hverdagsmaskineri som fortsatt altfor ofte hviler tyngst på dem.

Jeg tror ikke lave fødselstall først og fremst forteller oss noe om kvinners verdier. Kanskje forteller de oss heller at mange opplever at prisen for å få både arbeid og familieliv til å gå opp, er blitt veldig høy.

Det er jo ikke slik at kvinner flest har vendt seg bort fra frihet, utdanning eller økonomisk selvstendighet. Men mange kjenner nok på at det moderne livet stiller veldig mange krav samtidig. Man skal stå støtt i arbeidslivet, være til stede hjemme, holde oversikt, organisere og planlegge.

For meg er ikke det mest interessante hva tradwife-fenomenet symboliserer, men hva denne debatten sier om hverdagslivet mange kvinner faktisk står i. Ikke om feminismen reproduserer seg selv godt nok, men om samfunnet vårt faktisk gjør det mulig å leve de livene vi sier at folk skal ha frihet til å velge.

For hva hjelper det at valgene finnes dersom hverdagen rundt dem er så trang at mange blir utslitt? Hva hjelper det å snakke om frihet dersom friheten bæres av en usynlig arbeidsmengde hjemme som fortsatt i stor grad faller på kvinner? Og hva sier det om oss dersom lave fødselstall raskt leses som et ideologisk problem, i stedet for som et tegn på at noe i samfunnsorganiseringen ikke fungerer godt nok? Det er vanskelig å snakke om frie valg når hverdagen er organisert slik at særlig kvinner bærer prisen.

Feminismen må forsvares. Men det holder ikke å forsvare ideene alene - vi må også forsvare retten til å leve dem ut. Og det krever noe mer enn gode verdier. Det krever arbeidslivspolitikk, velferd og en fordeling av omsorgsansvar som faktisk gjør det mulig.

Det er i alle fall der jeg ville begynt.