Kvinnehelse og pårørendebelastning henger ofte sammen

DEBATT: I kronikken om pårørenderollen argumenteres det for at kvinnehelse nå har fått en naturlig plass i arbeidslivsdebatten, mens omsorgsbelastning fortsatt behandles som et privat problem. Skillet er mindre tydelig enn debatten ofte legger til grunn.

Mennesker opplever ikke kvinnehelse, omsorgsansvar og arbeidspress hver for seg, men som en samlet belastning. Foto: Shutterstock

Det stemmer at kvinnehelse de siste årene har fått større oppmerksomhet. Overgangsalder, hormonelle plager og kvinnespesifikke sykdommer diskuteres i dag på en helt annen måte enn tidligere.

Parallelt pågår det diskusjoner rundt en viktig grenseoppgang i arbeidslivet: Hva forstås som privat belastning, og hva anerkjennes som forhold som faktisk påvirker helse og arbeidsevne? Kvinnehelse blir fortsatt av mange møtt som noe individuelt eller privat, og for noen også som en form for sykeliggjøring av kvinner. Det viser at vi fortsatt ikke er enige om hva kvinnehelse faktisk omfatter.

Verdens helseorganisasjon definerer kvinnehelse som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære gjennom hele livsløpet, ikke bare fravær av sykdom. Begrepet omfatter mer enn reproduktiv helse, og påvirkes både av biologiske, sosiale og strukturelle forhold. Likevel forbindes kvinnehelse fortsatt ofte først og fremst med overgangsalder, graviditet og kvinnespesifikke sykdommer. Virksomheter som lykkes med arbeidsmiljø og nærvær, behandler imidlertid ikke kvinnehelse, omsorgsarbeid og pårørendebelastning som separate forhold. De ser hvordan ulike belastninger virker sammen gjennom ulike livsfaser.

Summen av belastninger

I Norge er om lag 800.000 personer pårørende. Tall fra Pårørendealliansen viser at kvinner i snitt bruker 12,5 timer i uken på hjelp og omsorg, mens menn bruker 9 timer. Behovet vil øke i takt med en eldre befolkning.

Omsorgsbelastning er ikke kjønnsspesifikk. Men enkelte belastninger rammer fortsatt kvinner oftere og over lengre tid. Derfor blir det kunstig å behandle kvinnehelse og pårørendebelastning som helt adskilte temaer. Vi bør heller snakke om sammenhengen mellom livsbelastning, helse og arbeidsevne.

Må rigges for variasjon

Når store omsorgs- og helsebelastninger behandles som individuelle problemer, påvirker det også hvordan arbeidstakere vurderes i arbeidslivet. Risikoen er at grupper som forbindes med høyere fravær eller større belastninger, indirekte fremstår som mindre attraktive å ansette eller satse på. Det gjelder ikke bare kvinner, men også andre grupper som ofte forbindes med større oppfølgingsbehov. Et arbeidsliv som ikke er rigget for variasjon i livsbelastning, kan i praksis bidra til nye former for ulikhet og ekskludering.

Mennesker opplever ikke kvinnehelse, omsorgsansvar og arbeidspress hver for seg, men som en samlet belastning. Når stadig mer omsorgsansvar flyttes over på familier og enkeltpersoner, merkes konsekvensene også i arbeidslivet gjennom sykefravær, redusert arbeidsevne og frafall. Spørsmålet framover er derfor ikke bare hva som regnes som privat, men hvordan samfunnet skal fordele kostnadene ved et økende omsorgsbehov.