Fanden leser Bibelen

KOMMENTAR: Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug er gode bibellesere. Så hvorfor er det en avgrunn mellom sosialistene og de kristne?

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug guider sosialistene gjennom Bibelen, og de bibeltro gjennom sosialismen. Foto: Kristine M. Stensland

I en bystyredebatt om en ny katolsk skole, sa SV-er og medlem i Stavanger bispedømme Eirik Faret Sakariassen at jo, han er kristen, men han vil holde politikken sekulær. Sakariassen er en sjelden blome. Han er kristensosialist, en rødlistet art som kort fortalt vil ha sosial rettferdighet og små økonomiske forskjeller – klassiske røde politiske kampsaker – og bruker Skriften, Jesus og de første kristne som bevis på at rødt er den vakreste fargen.

I 2026 er kristne – i hovedsak – en gruppe som politisk ligger til høyre. Ikke alle, men de fleste. Jesus har blitt veldig blå. Hvorfor?

Det tydeligste vannskillet i moderne tid var da KrF tok sitt berømte veivalg. Rødt eller blått. Etter heftige diskusjoner ville et flertall lene seg mot høyresiden, som i praksis var et ja til Frp og et sayonara til Ap og SV. I dag møtes KrF og venstresiden i varm omfavnelse når alkohol og pornografi diskuteres. Under den ganske uryddige woke-debatten forlot siste rest av tvilere den røde siden.

Dette undrer de to hobbyteologene Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug seg over. Hvorfor er det en avgrunn mellom sosialistene og de kristne? Burde ikke de ha felles sak?

Nåde, frelse og kampen mot ulikhet

Det Røde Paret har lest alle de 66 bibelbøkene og byr på sin tolkning i «Sosialistenes guide til Bibelen». Boken er interessant, undrende i tilnærming og nokså skråsikker i sine konklusjoner.

At Mimir Kristjansson og Sofie Marhaug finner sosialisme når de leser Bibelen er like lite overraskende som at Sylvi Listhaug finner Frp-politikk der. Vi leser med de brillene vi har. Det hadde vært mer overraskende hvis disse to leste Bibelen, grunnet på teksten, og plutselig meldte seg inn i Høyre eller Senterpartiet. Rødts radarpar kan lese telefonkatalogen neste gang, og jeg kan allerede nå forskuttere konklusjonen: Rødts telefonpolitikk er å foretrekke.

Men Kristjansson og Marhaug har interessante tanker om hvorfor de kristne heller vurderer Konservativt eller Frp enn de røde partiene. Jeg har lurt på det selv, for i likhet med Kristjansson og Marhaug har jeg lest Bibelen, flere ganger, og funnet de samme tre pilarene: Nåde, frelse og kampen mot ulikhet.

De to Rødt-politikerne trommer – selvfølgelig – på sin faste stortromme: De rike er for rike. Men slik jeg leser deres lesing av Bibelen, handler ikke dette om at noen mennesker skaper store rikdommer. Det er greit. Men da skal den rikdommen deles. Er det én ting Mimir og Marhaugs bibel ikke ser blidt på, er det folk som beholder alle pengene selv. Det er egentlig ikke tjeningen av penger som er problemet, det er beholdingen av pengene.

Hvis jeg har forstått dem riktig, mener de det ligger en kime til en felles sak her. «Del godene» er ikke direkte ubibelsk. Likevel finner ikke sosialistene og de kristne hverandre før det skal brennes pornoblader eller skjenkes mindre brennevin.

Trangt rom

Og det står skrevet:

En annen misforståelse er at det nærmest er farlig for folk, og særlig barn, å lese Bibelen, synge salmer eller gå i kirken. I et stadig mer sekulært Norge ser vi tendenser til at alt som er kristent skal ut av det offentlige rom og heller bli redusert til en privatsak.

Mange troende mener, og har rett i, at rommet for å være troende, og utøve troen sin, har blitt trangere. Den utviklingen har de røde gått i bresjen for. Tro skal ut av skolen, ut av arbeidslivet, ut av fjernsynet. Du må vel tro, men det kan ikke ha noen praktiske følger. Eldsterådet må følge kjønnsveilederen, ikke Bibelen!

Man kan godt mene at det er riktig, men da trenger man ikke bli overrasket over at de troende kjenner på en viss avstand. Kløften mellom de røde i politikken og de kristne er gravd av begge parter, men de røde har brukt kraftigere verktøy de siste årene.

Mer av politikken handler nå om den kulturelle aksen – woke-greiene – enn om den økonomiske (kamp mot ulikhet og fattigdom). Strategene i KrF vil nok heller at deres folk skal rope høyt om prideflagg enn sosialhjelpstakstene. De kulturelle og verditunge spørsmålene er ikke uviktige. Men de økonomiske spørsmålene handler om mange og mye. De kulturelle woke-spørsmålene handler gjerne om få og lite. De som vil vranglese meg her er velkomne til det, fanden er velkommen til å lese Bibelen, men jeg tror de fleste ser poenget. Fellesfronten for de røde og de kristne kunne vært fordelingen av godene.

Well, it’s not.

Den røde kirken

Så da bør alle kristne være sosialister? Nei, aldeles ikke. Men at så mange nyfrelste sokner så hardt mot høyre, forteller oss noe om hvordan de leser, tolker og bruker Bibelen. I den boken jeg har lest, handler det lite om kjønn, lite om privatskoler og lite om K-en i KRLE. Det står imidlertid mye om ulikhet, solidaritet, fattigdom og om å være jordens salt.

Derfor er Det Røde Parets bok om Bibelen veldig interessant, og stiller interessante spørsmål til en kristendom som plutselig må være veldig blå.

Det burde finnes et verdifellesskap mellom venstresiden og de kristne. Jeg tror to ting har skjedd. Venstresiden har gjort rommet for tro så lite at det ikke er plass til et bibelvers der. Den fanen holder KrF nokså alene. Samtidig har deler av kristenheten lagt store spørsmål om fattigdomsbekjempelse, bistand, fred og omsorg for skaperverket litt til siden. Nå står kampen om kjønn, abort og egne skoler. Utlendingene er kriminelle, ikke folk som banker på døren til herberget.

Jeg skal ikke si hva som er rett og feil, for tolkning er tolkning. Men det er litt rart at disse to størrelsene, som begge kan nynne med på sangen «Vi skal dele, dele, dele du og jeg», har slått så grundig opp med hverandre.