Kunstsilo: Den subsidierte «suksessen»

Tallene fra 2025 er krystallklare. Inntekter: 123 millioner kroner. Men 45 millioner kommer fra AKO, i realiteten fra én mann, oljefondssjef Nicolai Tangen. Og rundt 47 millioner kommer fra det offentlige.

Trekk det fra. Da står vi igjen med rundt 31 millioner i egeninntekter som for øvrig også inkluderer flere millioner i øvrige prosjekttilskudd. Det er realiteten. Alt annet er pynt.

I 2018 ble politikerne solgt en helt annen historie. Egeninntektene skulle være 46 millioner. Fasit? 26 millioner. Et gap på nesten 20 millioner.

Dette ble advart mot. For høye besøkstall. For høy betalingsvilje. Likevel ble det ignorert.

Så til det mest alvorlige: Kostnadene. Kristiansand FRP og Kristiansand Høyre forsøkte å påvirke regjeringen og snakket om rundt 40 millioner i årlige kostnader. Kunstsilo selv oppjusterte selv tallene, og budsjetterte med 68 millioner.

Fasit i dag? Kostnader på over 120 millioner kroner. Dette er ikke bom. Det er fullstendig skivebom. Likevel kalles det suksess.

Ja, det vises til et overskudd. Rundt en halv million. Men det er et konstruert overskudd.

Uten Tangen? Underskudd på titalls millioner. Og la det være helt klart: Nicolai Tangen fortjener honnør. Uten ham hadde Kunstsilo vært konkurs for lenge siden.

Men hva skjer den dagen han skrur igjen krana? Hva skjer når regningen ikke lenger kan sendes til en rik giver?

Det offentlige bidrar allerede med rundt 47 millioner i året. Likevel holder det ikke. Nå søkes det om ytterligere millioner. Hvor skal dette ende?

Uten offentlige tilskudd og private bidrag snakker vi om underskudd opp mot 100 millioner kroner i året. 100 millioner. Hvert eneste år.

Dette er ikke bare et kulturprosjekt. Det er et pengesluk. Og det er skattebetalerne som står igjen med risikoen. Dette handler ikke om kunst. Det handler om troverdighet.

Om politikere som fikk servert optimistiske tall. Om en virkelighet som nå er umulig å skjule. Og om et spørsmål ingen vil svare på:

Hvor mye er nok? For dette er ikke tilfeldig. Dette er politikk. Dette er det såkalte styringspartier vil ha. Dette er det dagens posisjon, og den røde opposisjonen, aksepterer.

De sier ikke stopp. De stiller ikke krav. De pakker det inn. Og regningen? Den sendes ikke til dem. Den sendes til de svakeste. Til barna. Til eldre. Til helse. Til skole. Til nærmiljøene.

Det er der pengene tas. Det er der konsekvensene merkes. Og det er der stillheten fra de ansvarlige blir mest talende.