Kunstsamlerens hemmelighet

Hverdagen går sin gang på Ullevål sykehus.

Pling fra en heis. Dører som går opp og igjen. Skoknirk på linoleum fra leger og sykepleiere som haster forbi i hvite frakker. Rullestoler, en pasient i slåbrok på vei til kafeen.

Kaster de noensinne et blikk opp på veggen? På kunsten der oppe?

Blant dem var et maleri som hang der i over 60 år. Over fire meter langt. Med sterke farger. Motiver av mennesker, dyr, jord. Levde liv.

– Jeg syns det er fantastisk flott, sier den pensjonerte overlegen Thorstein Harbitz.

Da han jobba på Ullevål, var han ofte bortom og så på bildet. Og han var ikke den eneste. Flere av overlegene har blitt glad i bildet. Kjent en tilknytning til det. Og til han som donerte det.

En mann som var en venn av Harbitz og hans familie.

Det er ham denne historien handler om. Leon Elias Volodarsky, kalt «Volo».

176 kroner

New Delhi, 1954. Legen Leon Elias Volodarsky er i verdensmetropolen på jobb for Verdens helseorganisasjon (WHO).

Han har allerede opplevd mye i sitt liv: skyttergravene i én verdenskrig. Flukt på ski til Sverige under den neste.

Og han har mista mye: hjemlandet. En datter. Sitt livs store kjærlighet.

Men det han har fått, er et øye for kunst. Den skal følge ham gjennom livet.

På et kunstgalleri i Indias hovedstad faller han pladask for et fargerikt maleri av en da ganske ukjent kunstner. Et bilde han betaler 1400 rupi for - omtrent 176 kroner i dagens verdi.

Ved sin død, gir han bildet til Ullevål sykehus.

Der ble det hengende på veggen i flere tiår. Som en siste hilsen fra legen som mista et land, men fikk et livskall igjen.

Det er ingen overdrivelse at han hadde et øye for kunst, Volo. For i løpet av tiårene har kunstneren, Maqbool Fida Husain, blitt verdenskjent. Og bildene hans enormt verdifulle.

Også bildet som så lenge hang på veggen på Ullevål. Helt til sykehuset skjønte hva de hadde.

Onsdag 19. mars skal bildet auksjoneres ut i New York. Der håper auksjonshuset Christies på rekord for kunstneren.

Og det sier ikke lite. For de dyreste av Husains bilder er solgt for over 30 millioner.

På sine nettsider anslår Christies at bildet kan gå for opp mot 35 millioner.

– Det går langt forbi det som skal være et sykehusoppdrag å ta vare på så verdifull kunst, sier administrerende direktør Bjørn Atle Bjørnbeth ved Oslo universitetssykehus (Ous).

Indias Picasso

Maqbool Fida Husain ble kalt Indias «Picasso». En modernistisk mester.

Han ble stempla som landssviker og flykta i eksil, men fikk også sitt hjemlands mest prestisjefulle kunstpris.

I 2011 sovna han inn i en sykehusseng i London, 95 år gammel.

Visste den indiske kunstneren det da? At et av hans bilder hang på en vegg på et annet sykehus, på den andre sida av Nordsjøen?

Takket være Leon Elias Volodarsky, «Volo».

Han var flyktningen som ble soldat. Avisselgeren som ble kunstsamler. Skopusseren som ble lege, og en internasjonalt anerkjent thorax-kirurg.

En mann vennene trodde døde ensom. Men som tok en stor hemmelighet med seg i grava.

Det kunne vært et Hollywood-manus, Volodarskys liv.

Den rotløse mannen

Han kom til Norge uten penger, og uten venner, rundt 1920.

Han hadde overlevd jødeforfølgelser og pogromer i hjemlandet Ukraina. Skyttergravene i Belgia under første verdenskrig. Og en tilværelse økonomisk på randen, som skopusser og avisselger, i London etterpå.

Over 40 år senere døde han som en rik mann. Med boligen i Oslo fullt av verdifull kunst og gjenstander fra reiser verden rundt.

Denne annonsen sto på trykk i Aftenposten etter Volos død. 180 malerier skulle under hammeren i dødsboauksjonen.

Foto: Faksimile / Jødisk Museum

Denne annonsen sto på trykk i Aftenposten etter Volos død. 180 malerier skulle under hammeren i dødsboauksjonen.

Foto: Faksimile / Jødisk Museum

Han la bak seg en lang og anerkjent karriere som lege og kirurg. En karriere som tok ham til India, Kina, Korea. Til Storbritannia og New York.

Ifølge Harbitz var han livlege for selveste statsminister Nygaardsvold i London under krigen, dit «Volo» selv flykta fra nazistene.

Maleren Jakob Weidemann ble en god venn. Kolleger så vel som pasienter elska ham.

«Volo» var aldri uten venner. Men mannen som kom alene til Norge døde likevel alene.

– Jammen skal du være sterk for å klare et sånt liv, sier Mona Levin.

Et hjerte i knas

Hun var midt i 20-åra da «Volo» døde. Den jødiske legen og kirurgen var en venn av Levin-familien.

Hadde det vært opp til ham, skulle han gjerne vært noe mer.

For Monas mor Solveig var «Volos» store kjærlighet. Som ung jente var hun forlova med Volodarsky.

Legen og kirurgen var en bedre «match» for datteren, syntes Solveigs foreldre, enn en restaurantpianist.

– Han var en veldig flott mann. Vakker. Og lege, ikke sant. Kirurg. Det blir jo ikke bedre.

Men det ble aldri de to. Solveig valgte pianisten Robert. Hun valgte kjærligheten, foran fornuften.

– Det kunne «Volo» aldri tilgi far for.

De to endte likevel som nære venner. Men «Volos» hjerte var gått i knas, og ble ikke helt igjen. Han fant seg aldri noen andre.

Først hadde han mista sitt hjemland. Så mista han kjærligheten og livet han så for seg.

Hvor mye kan én mann miste i løpet av et liv?

Enda mer.

Tatt av verdenshistorien

For ett øyeblikk skulle alltid stå for ham, ifølge de som husker ham, som det ene, verste. Noe han snakka om hele livet.

Øyeblikket han mista «datteren» han tok til seg.

Året var 1948. I Norge var krigen over. I Kina var den akkurat begynt.

«Volo» var en erfaren kirurg på dette tidspunktet. Og han hadde vært i krigen før. Først som soldat, i én krig. Så lege og kirurg under den neste.

Nå sto han midt blant de døende i Kina. De aller fattigste. De som døde navnløse.

Blant dem fant han en liten, foreldreløs jente. Han kalte henne Sarah, etter sin mor. Og tok henne til seg som sin egen.

Men verdenshistorien tok henne fra ham. For Kina sto i brann og kulturrevolusjonen kom.

– Da ble han rett og slett kasta ut. Nesten fysisk, har jeg inntrykk av, sier Harbitz.

Og jenta? Han fikk ikke ta henne med. Sorgen over å miste henne skulle følge ham livet ut.

Kanskje var det også derfor han var en så god lege, tror Mona Levin. Elska av alle sine pasienter.

– Jeg tror han ga dem all kjærligheten denne lille kinesiske piken ikke kunne få.

Kunsten og døden

Alle mennesker har et behov for å sette spor etter seg.

«Volo» gjorde det gjennom kunsten. For en gavmild mann deler det han elsker.

«Volo» ga et silketrykk fra Kina til venneparets datter, Mona. En liten elefant i elfenbein til Thorstein Harbitz' mor. Og et maleri han selv hadde malt til en familie på Vestlandet. Det skal vi komme tilbake til.

Ved hans død i 1962 ble kunstgavene hans arv og siste vilje. Til venner. Kolleger. Og til Norge.

Totalt testamenterte han bort åtte malerier. Et av dem havna hos Levin-familien. Et bilde malt av Jakob Weidemann.

– Han testamenterte far et helfigurmaleri av seg selv i hvit legefrakk. Gudameg, som vi lo. Og far lo best. «Fikk du hevnen din allikevel, Volo?»

Og så var det dette Husain-bildet, da. Gaven til Ullevål sykehus.

– Det er jo donert for at det skulle være til glede for pasienter, personalet og besøkende i sykehuset, sier Harbitz.

Nå er bildet tatt ned. Hvor det havner etter auksjonen 19. mars, er det ingen som vet.

Kunsten, som var hans følgesvenn gjennom livet, ble også det eneste han etterlot seg.

For «Volo» døde alene, barnløs og uten familie.

Det trodde i hvert fall Thorstein, Mona og de andre som kjente ham.

Men det finnes en annen historie om «Volo». En historie som ikke handler om datteren han mista. Men om sønnen, som ingen viste om.

Og om etterkommerne, som lever den dag i dag.

Den største hemmeligheten

Etter hans død, meldte nemlig en mann seg til dødsboet. En mann som sa han var «Volos» sønn.

Hans Petter Eide ble født i 1925. Da var Leon Elias fremdeles medisinstudent i Oslo.

– Bestemor ville jo absolutt ikke ha noe snakk om det, sier Willy Johannes Nergård.

Han er Hans Petters sønn. «Volos» barnebarn.

Hvordan «Volo» møtte tyske Helene, Willys bestemor, er det ingen som vet. Det var ikke snakk om noe forhold, men en kortvarig relasjon, tror Willy selv.

På den tida var det ikke sosialt akseptert å få barn uten å være gift. Og på toppen av det hele: Helene var kristen, mens «Volo» var jødisk.

Kanskje var det en av grunnene til at «Volo» holdt situasjonen skjult. Eller kanskje ville han skåne sønnen.

For det var ikke lett å vokse opp som jøde i Norge på 1920-tallet.

Ingen av «Volos» venner visste om sønnen, Hans Petter.

Men Hans Petters barn er tilgodesett i «Volos» testamente. Signert av Leon Elias selv, få måneder før hans død.

Blant dem er Willy Johannes. Og han traff faktisk bestefaren selv, som barn. I 1962, like før «Volos» død.

Faren, Hans Petter, hadde møtt «Volo» flere ganger før.

– Ikke bitter

Hans Petter ble adoptert av mannen moren Helene gifta seg med.

«Volo» var involvert i adopsjonen, ifølge Willy. Det betyr at han må ha visst fra ganske tidlig at han hadde en sønn.

Men Hans Petter, som døde i 1994, var aldri bitter over situasjonen.

– Nei, aldri. Han hadde det ikke i seg, som person. Han var en veldig varm, fin fyr.

Hans Petter Eide møtte døden forsont med sin far og sitt liv.

Om «Volo» noensinne forsonte seg med sitt, kan vi ikke vite.

Minnene etter Volo

Det finnes tegn på at «Volo» ikke glemte sønnen og familien hans på Vestlandet.

For den dag i dag henger et bilde på veggen til et av barnebarna. Et maleri malt og signert av «Volo» selv.

Og noen dager etter at NRK snakker med Willy Johannes Nærstad, så tar han kontakt igjen.

Han har funnet flere album. Med «Volos» private bilder. Fra utlandet. Operasjonsstudier. I militæruniform.

Hvordan albumene havna der, er ingen helt sikker på.

Men der ligger de. Restene av et liv. Sporene etter en mann som levde et rikt liv - med en stor hemmelighet.