Kunstfaglig ekspertise er helt nødvendig for å utvikle Kunstsilo videre

Reidar Fuglestad har lagt ned en heroisk innsats og vært avgjørende for realiseringen. Med kløkt og utholdenhet har han ledet arbeidet gjennom en komplisert og ofte utakknemlig prosess. For dette har han måttet tåle massiv kritikk og en mengde usakligheter. Nå er bygget oppe og står og mer enn 70.000 har besøkt museet.

Likevel er det fortsatt noen usikre punkter. En utfordring med Fuglestad har hele tiden vært hans mangel på kunstfaglig kompetanse, noe han selv også har vært tydelig på. Et museum lever av å produsere gode utstillinger. Dette er både ekstremt tidkrevende og fordrer strategisk samarbeid med andre institusjoner. Gjennom etableringsprosessen tok derfor flere til orde for at den kunstneriske ledelsen ved museet måtte styrkes.

Dette ble forsøkt med ansettelsen av Trude Gomnæs Ugelstad som kunstnerisk direktør tilbake i 2019. Halvannet år før åpningen av museet valgte hun imidlertid å si opp stillingen, noe som sendte programmeringen ut i limbo. Motsatt av hva en kunne vente, ble ikke Ugelstad erstattet. I stedet ble det gjort interne omrokeringer, der den ene av museets faste kuratorer, Karl Olav S. Mortensen, gikk inn som midlertidig programansvarlig. Dette har fungert som en overgangsløsning, men har i praksis betydd at fagstaben ved Kunstsilo har skrumpet etter Ugelstads avgang.

Den norske lederismen

Ettersom rollen som kunstnerisk direktør ikke er blitt videreført, er forventningene til Fuglestads etterfølger nå desto større. Museet har en stolt tradisjon for å ansette dyktige direktører med kunstfaglig ekspertise, noe som er helt nødvendig for å utvikle institusjonen videre. Men da stillingsbeskrivelsen ble offentliggjort, var vyene og målsetningene forvandlet til en tam formulering om at «Kunst engasjerer deg».

Formuleringen utløste da også en rekke reaksjoner. Blant annet mente kunsthistoriker Ina Blom at det virket som om Kunstsilos ambisjon var å «slutte å være et museum». Blom, som er en høyt profilert kunsthistoriker ved UiO og University of Chicago, betraktet utlysningen som enda et steg i retning av marginalisering av fagkunnskap ved norske museer: «Det er blitt en særnorsk trend at ledelsen ved museumsinstitusjonene ikke har kunsthistorisk kompetanse» (Morgenbladet, 25.6.24).

En slik trend høres muligens fornuftig ut fra et ledelsesperspektiv, men fører i praksis til at de kunstneriske perspektivene taper terreng. I en nylig diskusjon om lederansettelser ved norske kunstmuseer, kritiserte Tom Karp styrene for å prioritere administrative ferdigheter framfor kunstfaglige kvalifikasjoner. Karp, som er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, snakket om en tiltakende «lederisme» i kunstsektoren, hvor man har en «overdreven tro på en profesjonell styrende klasse som skal kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til museer, med bruk av omtrent samme verktøykasse» (Klassekampen, 26.8.23).

Forpliktende kulturell kraft

Med sin utlysningstekst ser det ut til at Kunstsilo perfeksjonerer denne ulne og svært generelle lederideologien, der «engasjement for kunst» skal gå hånd i hånd med forståelsen av «de dynamiske kravene til et museum i verdensklasse». Det er imidlertid et tankekors at de museumsdirektørene som har blitt hentet inn til tunge utenlandske institusjoner, som Karin Hindsbo (Tate Modern, London), Solveig Øvstebø (Renaissance Society, Chicago) og Erlend Høyersten (Aaros, Århus), alle er kunsthistorikere. To av dem har dessuten ledet Kunstsilos forgjenger, SKMU, og det med så gode resultater at de raskt avanserte til større institusjoner.

Slike løpebaner levner liten tvil om hvilke kvalifikasjoner som er utslagsgivende i det internasjonale museumsfeltet. Det er selvfølgelig en mulighet for at en person som primært har som mål utvikle Kunstsilo til turistmagnet og destinasjon, kan skape et midlertidig oppsving i publikumstall og omtaler. Men et museums renommé er avhengig av det kunstneriske nybrottsarbeidet det skaper. Når nyhetens verdi svinner hen, er det den faglige substansen museet vurderes etter. Uten den riktige kompetansen vil Kunstsilo neppe klare å leve opp til sine egne forventninger om å bli «en banebrytende aktør på den globale kunstscenen».

14. august er fristen for å søke direktørstillingen ved Kunstsilo. Vi håper Kunstsilos styre griper anledningen og våger å bryte den nedslående trenden i norsk museumssektor. Kunsten er ikke et flyktig engasjement, men en forpliktende kulturell kraft. Nå finnes det et mulighetsrom for å gjøre museet til en varig aktør på den internasjonale kunstscenen!

Dette ble forsøkt med ansettelsen av Trude Gomnæs Ugelstad som kunstnerisk direktør tilbake i 2019. Halvannet år før åpningen av museet valgte hun imidlertid å si opp stillingen, noe som sendte programmeringen ut i limbo. Motsatt av hva en kunne vente, ble ikke Ugelstad erstattet. I stedet ble det gjort interne omrokeringer, der den ene av museets faste kuratorer, Karl Olav S. Mortensen, gikk inn som midlertidig programansvarlig. Dette har fungert som en overgangsløsning, men har i praksis betydd at fagstaben ved Kunstsilo har skrumpet etter Ugelstads avgang.

Den norske lederismen

Ettersom rollen som kunstnerisk direktør ikke er blitt videreført, er forventningene til Fuglestads etterfølger nå desto større. Museet har en stolt tradisjon for å ansette dyktige direktører med kunstfaglig ekspertise, noe som er helt nødvendig for å utvikle institusjonen videre. Men da stillingsbeskrivelsen ble offentliggjort, var vyene og målsetningene forvandlet til en tam formulering om at «Kunst engasjerer deg».

Formuleringen utløste da også en rekke reaksjoner. Blant annet mente kunsthistoriker Ina Blom at det virket som om Kunstsilos ambisjon var å «slutte å være et museum». Blom, som er en høyt profilert kunsthistoriker ved UiO og University of Chicago, betraktet utlysningen som enda et steg i retning av marginalisering av fagkunnskap ved norske museer: «Det er blitt en særnorsk trend at ledelsen ved museumsinstitusjonene ikke har kunsthistorisk kompetanse» (Morgenbladet, 25.6.24).

En slik trend høres muligens fornuftig ut fra et ledelsesperspektiv, men fører i praksis til at de kunstneriske perspektivene taper terreng. I en nylig diskusjon om lederansettelser ved norske kunstmuseer, kritiserte Tom Karp styrene for å prioritere administrative ferdigheter framfor kunstfaglige kvalifikasjoner. Karp, som er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, snakket om en tiltakende «lederisme» i kunstsektoren, hvor man har en «overdreven tro på en profesjonell styrende klasse som skal kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til museer, med bruk av omtrent samme verktøykasse» (Klassekampen, 26.8.23).

Forpliktende kulturell kraft

Med sin utlysningstekst ser det ut til at Kunstsilo perfeksjonerer denne ulne og svært generelle lederideologien, der «engasjement for kunst» skal gå hånd i hånd med forståelsen av «de dynamiske kravene til et museum i verdensklasse». Det er imidlertid et tankekors at de museumsdirektørene som har blitt hentet inn til tunge utenlandske institusjoner, som Karin Hindsbo (Tate Modern, London), Solveig Øvstebø (Renaissance Society, Chicago) og Erlend Høyersten (Aaros, Århus), alle er kunsthistorikere. To av dem har dessuten ledet Kunstsilos forgjenger, SKMU, og det med så gode resultater at de raskt avanserte til større institusjoner.

Slike løpebaner levner liten tvil om hvilke kvalifikasjoner som er utslagsgivende i det internasjonale museumsfeltet. Det er selvfølgelig en mulighet for at en person som primært har som mål utvikle Kunstsilo til turistmagnet og destinasjon, kan skape et midlertidig oppsving i publikumstall og omtaler. Men et museums renommé er avhengig av det kunstneriske nybrottsarbeidet det skaper. Når nyhetens verdi svinner hen, er det den faglige substansen museet vurderes etter. Uten den riktige kompetansen vil Kunstsilo neppe klare å leve opp til sine egne forventninger om å bli «en banebrytende aktør på den globale kunstscenen».

14. august er fristen for å søke direktørstillingen ved Kunstsilo. Vi håper Kunstsilos styre griper anledningen og våger å bryte den nedslående trenden i norsk museumssektor. Kunsten er ikke et flyktig engasjement, men en forpliktende kulturell kraft. Nå finnes det et mulighetsrom for å gjøre museet til en varig aktør på den internasjonale kunstscenen!