Meninger
Leder
Ingen har vunnet krigen, men USA og Israel fremstår som taperne.
Iranerne ble lovet regimeendring. Verden ble lovet et Iran uten atomvåpen.
Dette var blant hovedmålene til Donald Trump og Benjamin Netanyahu da de valgte å gå til krig mot Iran i februar.
Tre måneder senere, etter 20.000 militære angrep og et stengt Hormuzstred, er det vanskelig å se at noen av disse målene er oppnådd.
Trump og Netanyahu fikk mange håpefulle iranere til å tro at regimets dager var talte. Regimet falt ikke, men sørget for å drepe tusenvis av iranere som trodde på lovnadene om et prestefritt Iran.
Nå skryter den amerikanske presidenten av at han har signert tidenes avtale med erkefienden. Gjenåpningen av Hormuzstredet trekkes frem som en stor seier.
Det er en grov forenkling.
Det er bare å lese utkastet. Intensjonsavtalen gir Iran sanksjonslettelser, tilgang til frosne midler, økte oljeinntekter og omfattende økonomisk støtte.
Til gjengjeld må Iran forplikte seg til det samme som landet allerede gikk med på i atomavtalen under Obama: å begrense atomprogrammet, akseptere internasjonalt tilsyn og stanse angrep mot USA og dets allierte.
Det er nesten ikke til å tro etter måneder med trusler om kapitulasjon og sivilisasjonsutslettelse.
Det iranske regimet har ikke kapitulert. De har fått en avtale som for få måneder siden ville vært utenkelig.
Trump og Netanyahu forsøkte å bombe seg til regimeendring. Det de oppnådde, var regimestyrking.
Tilbake står en ny generasjon ledere som har opplevd å stå imot et massivt militært press fra USA og Israel uten at regimet falt.
Krigens viktigste lærdom er at strategien fungerte: Regimet overlevde, svarte og tvang motstanderen tilbake til forhandlingsbordet. På det iranske regimets premisser.
Men overlevelse er ikke det samme som seier. Iran kom ut av krigen med store sår. Marinen, luftforsvaret og den militære industrien led betydelige tap.
I USA omtales avtalen av enkelte som en amerikansk kapitulasjon.
Ingen har vunnet krigen ennå. Men det er heller ingen tvil om at USA og Israel har tapt mer enn de har oppnådd.
Trump har også mistet sin troverdighet. Trump er rett og slett ikke til å stole på. Ikke da krigen begynte, mens den pågikk og heller ikke nå.
De som betaler den høyeste prisen er den iranske befolkningen.
Avtalen er langt unna en «done deal».
Irans atomprogram forblir et åpent spørsmål – enn så lenge. Det samme gjelder missilprogrammet, sanksjonsregimet, kontrollmekanismene som skal sikre iransk etterfølgelse og regimets regionale ambisjoner.
Trump har riktignok inngått en avtale med Teheran, men han alene bestemmer ikke hvordan andre aktører skal opptre.
Den israelske linjen er tydelig: Israelske sikkerhetsinteresser veier tyngre enn en avtale mellom Washington og Teheran. Israel fortsetter å vise evne og vilje til å fortsette krigen mot Hizbollah i Libanon. Til tross for gjentatte advarsler fra Trump-administrasjonen.
Trump er desperat etter en utvei. Netanyahu ser fortsatt militær makt som løsningen.
Gulf-landene har sine egne interesser. Gjenåpningen av Hormuzstredet er avgjørende for regionens økonomi, men de grunnleggende bekymringene knyttet til Irans ambisjoner som regional stormakt består.
Trump-administrasjonen gikk til krig med en overdreven tro på at militærmakt og økonomisk press ville tvinge Iran i kne. Krigen har nok en gang vist begrensningene ved militær makt.
Det iranske regimet lever farlig når de forveksler motstandskraft med seier. De risikerer å gjøre den samme feilen som motpartene gjorde da krigen startet.
Jo mer utfallet fremstilles som en triumf over USA og Israel, desto vanskeligere blir det for motparten å akseptere kompromisser.
Donald Trump er muligens den dårligste taperen i internasjonal politikk.
Dette øyeblikket krever nøkternhet, ikke et overmodig iransk regime som ypper seg til en ny runde med krig.
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for VGs holdning. Lederartiklene legger ikke føringer for vår nyhetsdekning.

7 hours ago
1





English (US)