Kreftgåten er løst – men ingen vil forklare

Et av de groveste engelske skjellsordene er blitt et av Kreftforeningens viktigste slagord, skriver innleggsforfatteren. Foto: Jonas Been Henriksen, NTB

Kreft er ikke et uforståelig mysterium eller en skrekkelig fiende. Men hvorfor er det så vanskelig for forskerne å fortelle sannheten?

At vi mennesker får kreft, er ikke en gåte. Det er heller ikke «tusenvis av gåter», slik det nylig sto i Aftenpostens intervju med den prisbelønte kreftforskeren Åslaug Helland.

Slik kommunikasjon er villedende og forleder folk til å tro at kreft er noe spesielt uforståelig og skummelt. Forskning innen helsekommunikasjon viser at mystifisering og fiendtliggjøring av kreftsykdommer skaper frykt og usikkerhet som gir grobunn for desinformasjon og konspirasjonsteorier.

Fordømte påstandene

Dette så vi tydelig i fjorårets mediestorm rundt podkasten Wolfgang Wee Uncut. Der antydet treningsfysiologen Anders Haakenstad at kreftpasienter nærmest blir villedet av leger og legemiddelindustri til å ta cellegift som er mer skadelig enn selve sykdommen.

Podkasten var et sammensurium av halvsannheter, misforståelser og konspirasjonsteorier, men fant likevel gjenklang i en befolkning hvor mange allerede er usikre på om myndigheter og forskere forteller sannheten om helse og sykdom.

Ingrid Stenstadvold Ross fra Kreftforeningen var raskt på banen og fordømte påstandene som uansvarlige. Hun uttrykte stor frustrasjon over å måtte rydde opp etter useriøse influensere og påpekte at slik desinformasjon kan ha alvorlige konsekvenser, spesielt om kreftpasienter mister troen på livsnødvendig behandling.

Primitiv forståelse

Reaksjonen var høyst betimelig, men Kreftforeningen har selv bidratt til å underbygge publikums fiendebilde og primitive forståelse av kreft.

Et illustrerende eksempel er hvordan organisasjonen oppfordrer barn og unge til å lage og selge armbånd med påskriften «Fuck Cancer».

Et av de groveste engelske skjellsordene er blitt et av Kreftforeningens viktigste slagord. Slik propaganda underbygger fiendebildet og har vidtrekkende konsekvenser for hvordan publikum forstår kreft og forholder seg til sykdom, noe Kreftforeningen selv har påpekt.

Kreft er et komplisert samfunnsproblem som krever nyansert kunnskap, ikke indoktrinering.

Vi vet godt hvorfor noen får kreft

Hvordan kreftforskning formidles til allmennheten, illustreres også godt av intervjuet med Åslaug Helland der det kommer frem at hun ble tildelt Kong Olav Vs kreftforskningspris. Aftenpostens journalist spør om vi nærmer oss en løsning på kreftgåten og får et uklart og unnvikende svar. Helland snakker om et lunefullt puslespill, om flaks og uflaks og om vanvittige fremskritt – samtidig som det fortsatt er langt igjen.

Den fremragende kreftforskeren omgår imidlertid den underliggende og mest påtrengende problemstillingen: Hvorfor blir det mer kreft i befolkningen når samfunnet bruker stadig mer ressurser på forskning og behandling?

Sannheten er at vi vet svært godt hvorfor mennesker får kreft. Det skyldes at kroppen består av milliarder av levende celler som fornyer seg ved celledeling hver eneste dag. Kroppen er ikke en mystisk maskin, men en velorganisert cellekoloni som vokser ut fra en befruktet eggcelle hver gang et nytt menneske blir unnfanget.

Stadig flere feil i kroppens celler

Biologien er fantastisk, men den er aldri helt perfekt. Det grunnleggende problemet er at hver gang cellene i kroppen deler seg, oppstår det små feil i det genetiske programmet som styrer dem. Etter hvert som vi blir eldre, blir det derfor stadig flere feil i alle kroppens celler. Etter et visst antall celledelinger har det genetiske programmet fått så mange feil at cellene ikke lenger fungerer normalt.

Da er det to muligheter: Enten aktiveres genenes innebygde kontrollmekanismer slik at de gamle cellene slutter å dele seg, og de svinner gradvis hen. Organene begynner å fungere dårligere, og vi får sykdommer som demens, artrose og hjertesvikt. Dette er aldring.

Alternativet er at de genetiske kontrollmekanismene også får mutasjoner. Cellene kan da fortsette å dele seg, selv om de er utgått på dato. De vokser stadig mer ukontrollert, og vi får kreft.

Slik er det å være flercellet organisme

Noen er født med en uheldig kombinasjon av mutasjoner og får kreft tidlig i livet. Det er vondt og vanskelig, spesielt når det rammer barn, men heldigvis ganske sjeldent.

Miljø- og livsstilsfaktorer som røyking, alkohol, UV-stråling og dårlig kosthold kan også fremskynde prosessen. Ved å leve sunt kan vi derfor forsinke cellenes utvikling mot kreft, men vi kan ikke stoppe den.

Jo lenger vi lever, desto større er sannsynligheten for at cellene våre kommer ut av kontroll. Fra 50-årsalderen er vi alle i risikogruppen, og i 80-årsalderen er det på tide å forberede seg på både kreft og slutten på livet. Det kan høres brutalt ut, men dette er slik det er å være en flercellet organisme. Vi unnfanges, lever og dør, mens livet føres videre til neste generasjon.

En naturlig konsekvens

Over halvparten av oss som lever i dag, må regne med å få en kreftdiagnose i løpet av livet, og forklaringen er ganske enkel: Mens nordmenn tidligere døde i yngre alder av for eksempel hjerteinfarkt og infeksjonssykdommer, lever vi i dag lenge nok til at cellene våre blir gamle og utvikler seg til kreft.

Kreft er altså ikke en fiende som kommer og tar oss. Det er en naturlig konsekvens av hvordan kroppene våre fungerer og det samfunnet vi lever i. Så hvorfor er det så vanskelig for Kreftforeningen og de fleste kreftforskere å forklare dette på en forståelig måte?

Hovedproblemet er at det bryter med budskapet om at kreft er et problem vi skal bli kvitt. For en kreftforsker som har investert sin profesjonelle identitet i å kurere sykdommen, kan det være vanskelig å vedkjenne at bedre medisinsk behandling fører til økt levealder og dermed til mer kreft i befolkningen – selv om denne sammenhengen er helt logisk.

For Kreftforeningen er det trolig mye lettere å samle inn penger til «kreftsaken» når målet er å bekjempe en dødelig fiende enn når kreftutvikling knyttes til menneskets natur og er en uunngåelig konsekvens av økt levealder.

Kreftforeningen og forskningsmiljøene som er avhengige av den, står derfor i en interessekonflikt mellom effektiv markedsføring og balansert kunnskapsformidling. Dette er et strukturelt problem med vidtrekkende konsekvenser.

Vi er alle potensielle pasienter og pårørende, og poenget er ikke at vi skal slutte med forskning eller behandling. Denne problemstillingen handler imidlertid om mer enn kreft. Vi står overfor enorme medisinske og teknologiske omveltninger, og vi behøver en mer nyansert, åpen og sannferdig debatt om kreftforskningens rolle i samfunnsutviklingen.