Saxi overvurderer Russland, Wilhelmsen underkommuniserer Nato, og jeg tror vi forbereder oss på feil krig

Russland har ingen interesse av å angripe Norge militært, skriver Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner. Foto: Paal Audestad

Saxi overvurderer Russland, Wilhelmsen underkommuniserer Nato, og jeg tror vi forbereder oss på feil krig.

Russerfrykten skaper krisestemning i forsvarskretser. Forsvarsvenner hjemme og ute frykter at om to–tre år står de første Nato-landene for tur.

Natos generalsekretær Mark Rutte har advart om at europeere snart vil snakke russisk om de ikke får fart på opprustningen. I Norge gjør kollegaen min fra Forsvarets høgskole, prosessor Håkon Lunde Saxi, det samme: Ingen må tukle med forsvarsløftet.

I kronikken fra 20. februar advarer han om at fagfolk som Julie Wilhelmsen og undertegnede tok feil i 2022. For trusselen fra Russland er høyst reell, så slike folk kan man ikke stole på.

Men hvor realistisk er det egentlig? Vil Russland angripe et Nato-land om to-tre år? Wilhelmsen mener i et innlegg 24. februar at Russland ikke angriper. Her forklarer jeg hvorfor jeg tror Saxi tar feil. Og hva Wilhelmsen burde ha nevnt.

Materielt overlegne

For det første har Europa og Canada tre ganger befolkningen, 15 ganger økonomien, tre ganger forsvarsbudsjettet og nesten dobbelt så mange soldater som Russland. Legger vi til USA, blir forholdstallene 6, 30, 12 og 3.

Mens Saxi hevder at Russland får mer forsvar for pengene enn Europa, utelater han dette: massiv korrupsjon, kleptokrati, industrielle flaskehalser, lite teknologi, manglende kompetanse, rigide kommandoløsninger, sentralisert ledelse, straff for å ta initiativ, knebling av reformer og premiering av lojale fremfor kompetente ledere. Godt innpakket i en politisk aura bygget på frykt fremfor tillit.

Det Saxi og forsvarsvennene advarer mot, er russiske forkjøpsangrep og paramilitære overraskelser mens Nato sitter med hendene i fanget. Men i én av Europas mest militariserte regioner, Baltikum, vil det neste år stå 20.000–25.000 soldater fra 20 europeiske land. Med de raskeste forsterkningsplanene i Natos historie. Denne tripwire-en kommer fra én milliard innbyggere som står for halvparten av verdens verdiskaping målt i bruttonasjonalprodukt. Dette er land med moderne og fleksible økonomier. Land som kan absorbere «strategiske sjokk» og i tillegg stå for halvparten av verdens forsvarsutgifter.

Motangrep

Som Wilhelmsen antyder, er russiske ambisjoner i møte med motmakten defensiv, ikke ekspansiv. Skulle russerne likevel angripe, vil Nato være tvunget til å slå tilbake. Hvis ikke er troverdigheten borte, Nato er død, og hver og én blir overlatt til seg selv. I møte med verdens største land er ikke dette et alternativ.

Nato-planen er derfor horisontal eskalering: motangrep langs flere frontavsnitt samtidig, langt utover Baltikum. Knepet er å spre, binde opp og true med motangrep om Vladimir Putin prøver seg. Fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør stilles den russiske presidenten overfor en samtidighetsproblematikk. En trussel mot Norge eller Baltikum blir da en kamp om regimets overlevelse. Dette språket forstår Russland.

Med 22.000 fly, 1500 marinefartøyer og 3,5 millioner soldater er det ikke våpen og penger det står på, slik Saxi hevder. Problemet er å få styrkene vi allerede har, til å virke. For så å flytte dem fra ulike steder i Europa slik at de kommer seg til rett sted til rett tid. Det er først da at Europa får levert varene som snakker Putins språk. Mer koordinering fremfor mer penger, med andre ord.

Hovedproblemet

Saxis fremsnakking av militære særinteresser overskygger det reelle problemet: Europeerne får ikke styrkene til å spille hverandre gode. Sikkerhet et fortsatt et nasjonalt anliggende. Fraværet av en føderal overbygning, som i USA, legger sterke begrensninger på overnasjonal styring. De rundt 35 EU-, EØS- og Nato-landene fragmenterer sårt tiltrengt forsvarsevne. I tillegg er de gjennomgående suverenitetsorienterte.

Det sitter langt inne for tyske, britiske, franske og polske politikere og generaler å gi fra seg nasjonal kommando over egne styrker. Eller å la andre lands ledere bestemme hvor, når og hvordan soldatene skal flyttes, utstyres og trenes.

Parallelle anskaffelsesløp og dårlig integrasjon i verdikjedene gjør dessuten at forsvarsindustrien fragmenteres og konkurrerer seg imellom.

Det er ingen grunn til at Europa skal ha 180 forsvarssystemer når amerikanerne klarer seg med 30.

Sløsing

Dermed blir Saxis oppfordring om å skjerme «forsvarsløftet» fra debatt en samfunnsøkonomisk no go. Forsvaret er ikke rigget for å ta imot store pengebeløp på kort tid. Det tar mange år å bygge opp igjen organisasjonen, kapasiteten og kompetansen Forsvaret trenger for å håndtere veksten.

Saxis ønske om å slå ring om budsjettene bidrar, ifølge Finanspolitikkutvalget, til det motsatte: fare for sløsing med offentlige midler. Riksrevisjonen har allerede kommet med den sterkeste kritikken de kan gi. 32 av 38 forsvarsprosjekter er gjennomsnittlig forsinket med fem år. Mer penger gir ikke mer forsvarsevne før etaten er på stell.

Saxi overvurderer Russland, Wilhelmsen underkommuniserer Nato, og jeg tror vi forbereder oss på feil krig. Russland har ingen interesse av å angripe Norge militært. Putin har mer enn nok med å holde regimet flytende, samtidig som det også flyter over med «melk og honning» i verdens rikeste naboland. Norges problem er å få disse ressursene til å møtes.

Enkeltvis er forsvar, politi og kommuner for små til å gi folk trygghet der de bor. I møte med russiske trusler som beveger seg over og under terskelen for krig, er det bare én ting som gjelder: å finne sammen. På tvers av sivile og militære grensesnitt. Og hvor næringslivet og de frivillige organisasjonene er med på spleiselaget.

Trusselen fra Russland er reell, slik Saxi hevder, men primært mot Kommune-Norge, ikke Forsvaret. Det er politiet, næringslivet og ordførerne med lokalbefolkningen i ryggen som er førstelinjeforsvaret. Saxi fremmer bare sektorinteresser og fragmenterer trusselbildet.

Som Gro Harlem Brundtland sa i 1993: «Alt henger sammen med alt.»