Korrespondentbrevet fra USA: Fyrstikker og fyrverkeri

Et sted kan det være fyrverkeri for å feire. Et annet sted kan det være en fyrstikkeske med en lettantennelig, eksplosiv blanding.

Stridsvogner skal etter planen rulle inn i hovedstaden. Det er ingen tradisjon for slike parader som skal vise statens makt. Det er ikke første gang, men over 30 år siden sist.

Det har likevel stått høyt på president Donald Trumps ønskeliste helt siden han var æresgjest og så Frankrike vise fram sine militære styrker i 2017.

Militæroppvisning

Tilfeldigvis får Trump en militæroppvisning på bursdagen sin.

Fra et podium kan han hedre og skue utover hærens utstyr, det beste i verden, som han sier, om været tillater det.

Den kommende maktdemonstrasjonen av USAs kraft, på gater som ikke er bygd for å tåle tunge militære kjøretøy, har vært planlagt i flere uker.

Lenge før bildene rullet over skjermen fra protestene mot Trump-leirens populære fanesak om å kaste ut ulovlige innvandrere, eller videoen av en senator som fjernes fra et pressemøte med makt, legges i bakken og påføres håndjern.

Det visuelle intrykket dette gir, med storslått militærparade i hovedstaden og frustrasjoner og konfrontasjoner i andre byer, settes fort i en politisk sammenheng.

Det visuelle heller mer bensin på bålet og skjer på et tidspunkt hvor alt skrur seg til.

Virkemidlene som brukes på begge sider av amerikansk politikk er hardere og mer synlige enn før. Sosiale medier dyrker klikk og kaos.

USAs lederskap

Det er en omdreining om nasjonalgarden, eller andre militære enheter, i større grad skal inn i gatebildet, om rettsvesenet godtar det, for å støtte immigrasjonsmyndighetene.

Demokrati og innvandringsaktivister som ikke liker stien USAs lederskap har valgt, motprogrammerer militærparaden med nye protester.

Det er interessant å se målinger som tyder på at landet er helt delt etter hvilket parti de stemmer på når de spørres om det er greit å aktivisere militæret for å stanse voldelige protester.

Men det er større usikkerhet i svarene om det er riktig pengebruk, om målet er å vise støtte til forsvaret og militærfamiliene.

Trump kaller utgiftene for «peanøtter» i forhold til hva de får ut av det.

Big Brother

Jeg kommer nettopp fra Oslo Forum, en slags sommerleir for fredsmeklere.

Den ble holdt i grønne, fredelig omgivelser, men det synges ikke akkurat sanger som «Give peace a chance», om du lurte på det.

Jeg lot heller ikke merke til et leirbål, men temperaturen var der. Intrigene også, under overflaten.

Litt sånn Big Brother-aktig, var det. Men forskjellen var at deltakerne skulle få snakke fritt, fortrolig, uten at noen hengte dem ut i offentligheten.

Her var folk som daglig jobber med konflikt enten som mekler, tilrettelegger, er offer eller utøver. De har erfaring fra Ukraina, Iran, Midtøsten, øst-Kongo, Sudan og andre hotspots.

Summingen i korridorene og stillheten utendørs ble bare avbrutt av golfspillere i nærheten da de følte seg rause og sjenerøse – ga en gimmie – lot medspilleren slippe ydmykelsen som kan oppstå på det kortklipte gresset. Ballen kom jo likevel så nær hullet.

Det er ikke gimmie, en så sportslig oppførsel, når konflikter skal løses, så kontrasten var tydelig.

Poenget jeg skulle fram til: Fredsmeklerne er enige om at USA fortsatt sitter på et stort nøkkelknippe. De har tyngde, om det er politisk vilje, til å endre noe eller låse opp en konflikt.

Men færre føler seg trygge på USAs rolle og engasjement fordi når skjer ting på en litt annen måte, for å si det diplomatisk.

«Han har den hele vide verden i sin hånd», kunne vært på spillelista når man snakker om USAs innflytelse i mange konflikter.

Elefanten i rommet

Men amerikanerne er også blitt elefanten i rommet. Umulig å ignorere, ei heller kritisere altfor høyt.

• En diplomat sa at kunnskapen og kvalifikasjonene er der, om de utsendte føler de har ryggdekning. Problemet er at det ikke fins en strategi, plan, eller tillit til at det som sies, gjelder dagen etter.
• En annen kunne si at amerikansk bombing kan ha gjort fienden materielt svakere, men ideologisk enda sterkere, og da er man egentlig ikke kommet så mye lenger.
• Og så hadde du han som bare lo oppgitt da jeg spurte om USAs betydning. Før kunne de spille på lag, nå er de bare opptatt av naturressursene, mente han.

Tilliten til Trumps folk synes å være lavere i vestlige land enn i Israel eller enkelte asiatiske og afrikanske land.

Flere bemerket på fredsmeklersamlingen, som ble holdt utenfor Oslo, at folk snakker mye mer forbi hverandre enn med hverandre.

Aktørene er mest opptatt av å få ut et kraftig budskap enn å løfte sammen.

Og så er det rent praktiske når man først snakker sammen: mye kan gå tapt i en oversettelse. Det er ikke en felles forståelse av hva ord som våpenhvile betyr, for eksempel.

Regler ignoreres

Motstridende parter legger forskjellig mening i definisjonen så det trengs kanskje et nytt vokabular og en ny prosess der man snakker sammen om hvordan man skal snakke sammen før man snakker om en løsning.

Diplomater kan dyrke tvetydighet, men når selv de begynner å tvile ...

Det oppleves litt sånn her i USA nå, at fløyene er villige til konfrontasjoner, åpne nye fronter, se på motstanderen med skepsis om intensjonene og med verst tenkelig utgangspunkt.

Regler og tradisjoner vi har vært vant til, ignoreres eller testes.

Før var det ingen utløpsdato på tillit, men «best før» den ble brutt gang på gang.

Signalene jeg mener jeg plukket opp fra internasjonale meklere er at USA fortsatt er avgjørende for å få til noe. Det er ikke et alternativ til USA, ennå.

Det er mye mulig at president Trump virker mer utålmodig enn forgjengerne. Han forventer raske resultater innen 24 timer til tross for færre utsendinger.

Omstilling i miljøet tar tid og resultatene lar vente på seg.

På bursdagen får 79-åringen iallfall se de litt større linjene: en oppvisning i 250 års amerikansk militærhistorie. Og kanskje, på den andre skjermen, får Trump se et USA som ikke frykter eller deler metodene det nåværende regime prøver ut i de delte statene.