Kolonienes revansj

Det er fotball-VM i Marseille, en av Europas mest multikulturelle byer.

Algerie begynte med 0-3 i sekken mot Messis Argentina. Heldigvis, får vi nesten si, for om Algerie skulle vinne en kamp, kan du bare glemme å sove den natten.

Mellom 20-30 prosent av byens befolkning antas å ha algeriske røtter. Ingen vet nøyaktig.

Utenfor de senegalesiske restaurantene i sidegatene til hipsterområdet Cours Julien spiller perkusjonister på Sabar-trommer.

Jean, en senegalesisk kompis som har tatt meg med dit, spør en fremmedkar hvem han holder med i VM.

«Med Frankrike.»

«Du er fra Komorene. Hvem holder du egentlig med?»

«Med Mbappé. 100 prosent fransk,» sier mannen.

Jean rister smilende på hodet og legger hånda på hjertet.

«Senegal.»

STJERNE: Kylian Mbappé i aksjon i VM-kampen mellom Frankrike og Senegal. Foto: AL BELLO / AFP / NTB

Frankrikes forhold til sine gamle kolonier er lengre og dypere enn noe annet europeisk land.

I Stefan Zweigs mesterverk «Verden av i går» beskriver han møtet med Paris på begynnelsen av 1900-tallet:

«Ingen sjenerte seg for noen; de peneste jentene skammet seg ikke over å gå arm i arm med en kullsvart neger inn på nærmeste petit hôtel – hvem i Paris brydde seg om slike skremmebilder som det skulle bli gjort så mye ut av senere, av rase, klasse og fødested?»

I London, den andre kolonimetropolen, var noe slikt utenkelig på den tiden.

I USA var det ulovlig. I 1931, mer enn 50 år før Viv Anderson ble den første svarte spilleren på det engelske landslaget, debuterte fransksenegaleseren Raoul Diagne (sønn av en parlamentariker) på det franske landslaget.

Senere på 1930-tallet fikk han følge av Algerie- og Marokko-fødte spillere.

Men det ville være naivt å tro at europeisk fotball, og fransk fotball spesielt, er et glansbilde av det flerkulturelle samfunnet.

Da det franske laget av hvite, svarte og arabere – ledet av en Marseille-født kabylsk innvandrersønn ved navn Zinedine Zidane – hevet VM-trofeet på hjemmebane i 1998, trodde mange at dette innvarslet en ny og mer harmonisk tid.

Det var passe naivt.

Utover 2000-tallet ble fransk fotball et ekko av det flerkulturelle samfunnet:

Berikende og dynamisk på sitt beste – vanskelig og eksplosivt på sitt verste. Under VM i 2010 ble stjernespissen Nicolas Anelka sendt hjem for å ha æreskjelt treneren i garderoben.

Laget reagerte med å gå til streik – og ble utskjelt som «gjengledere» og «bortskjemte barn» av en samlet presse og politikerstand.

Laget var et fryktelig bilde av et samfunn delt av klaner, etniske og religiøse motsetninger, mente filosofen Alain Finkielkraut.

I 2011 ble det avslørt av det franske fotballforbundet hadde holdt hemmelige møter for å begrense antall aldersbestemte landslagsspillere med afrikansk og arabisk bakgrunn til 30 prosent, for å bevare «vår kultur, vår historie.»

I en republikk som av prinsipp ikke teller minoriteter, var det en enorm skandale. Ideen ble skrinlagt.

VM: Frankrike er ikke det eneste europeiske landet som har stått i vanskelige debatter rundt innvandring og identitet i fotballen, skriver Aslak Nore. Foto: AL BELLO / AFP / NTB

Frankrike er ikke det eneste europeiske landet som har stått i vanskelige debatter rundt innvandring og identitet i fotballen.

I Tyskland ble Mesut Özil symbolet på en ny generasjon tysk-tyrkere, som valgte Die Mannschaft over foreldrenes hjemland.

Da han vant VM i 2014, ble han posterboy for landets integrering.

Fire år senere var det slutt. Da hadde Özil og landslagskollegaen Ilkay Gündogan irritert tyskere med å la seg avbilde med president Erdogan.

Mange tyskere likte nok også dårlig at Özil var kjent for å resitere Koranvers i stedet for å synge nasjonalsangen før avspark.

Da tyskerne røk ut i gruppespillet, ble han folket og forbundets syndebukk.

Han trakk seg fra landslaget med følgende avskjedshilsen: «Jeg er tysker når vi vinner, men innvandrer når vi taper.»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk med innvandrerbakgrunn si det samme. Men det er ikke få.

Lenge har altså diskusjonene om fotball og patriotisme handlet om innvandrere som spiller på de europeiske landslagene.

I år ser vi en ny tendens: At spillere med røtter i andre land, velger bort Europa.

Helt nytt er det for så vidt ikke, men tidligere bestod lagene fra gamle franske kolonier som Algerie, Senegal og Marokko av spillere som aldri ble gode nok for de europeiske toppnasjonene.

Få reagerer vel om en 29 år gammel sliter utenfor landslagsdiskusjonen får oppfylt VM-drømmen for foreldrenes hjemland.

Det nye er at toppspillere gjør det samme.

Marokkanske stjerner som Brahim Diaz og Achraf Hakimi ville styrket Spania.

I Frankrike vekket det raseri da 18- åringen Ibrahim Mbaye valgte Senegal foran landet han er født i.

Mine senegalesiske venner beskriver ham som et verdensklassetalent og mulig arvtaker etter Kylian Mbappé.

Foto: Dylan Martinez / Reuters / NTB

Selvfølgelig scoret Mbaye mot Frankrike i VM-åpningen.

Speidere fra Marokko og Senegal saumfarer de europeiske akademiene etter spillere.

Dette har skapt uro og sinne i vesteuropeiske forbund. De bruker mange år og millioner på å utdanne de største talentene.

Når fruktene skal høstes, er det VM-motstanderne som nyter godt av investeringene.

For dem som kjenner sin kolonihistorie, er det en slående parallell her, bare med motsatt fortegn.

I kolonitiden var det de europeiske landene som kunne hente ressursene i Afrika, og stikke av med det meste av gevinsten selv.

Nå er det nasjoner som Senegal og Marokko som henter gullet fra Europa.

Kolonienes revansj, kunne vi nesten kalle det. Norge er herved advart.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.