Kjøttkakas politiske tyngdepunkt

Kjøttkaker er fremdeles én av de mest spiste middagene i norske hjem. Det spises om lag 64 millioner kjøttkakemiddager i Norge i året. All denne kjøttkakespisingen er imidlertid ikke jevnt fordelt utover landet, eller på tvers av ulike samfunnsgrupper.

Som vi skal se, er det tydeligvis politisk sprengstoff i den beskjedne kjøttkaka. Den kan splitte i tillegg til å mette.

Kjøttkakeindeksen viser antall kjøttkakemiddager konsumert i året av velgergruppen til de ulike partiene. Alle velgergrupper spiser kjøttkaker, men det er til dels store forskjeller i volumet. Mens en gjennomsnittlig Senterparti-velger spiser 17,2 kjøttkakemiddager i året, spiser en gjennomsnittlig MDG-velger kun 7.

Kjøttkakespising endrer neppe velgernes partipreferanser, men kjøttkakeindeksen tegner likevel et interessant bilde. Den synliggjør en viktig skillelinje i norsk politikk som går på tvers av den tradisjonelle høyre-venstre aksen og bryter opp de to blokkene i norsk politikk – den rødgrønne mot den borgerlige blokka.

Det er tydelig demografisk forskjell på partiene som ligger høyt på kjøttkakeindeksen og de som ligger lavt. Velgergruppen i den øvre enden av indeksen har:

• Høyere snittalder
• Noe lavere utdanningsnivå
• Bor i større grad utenfor en av de store byene

Det er også betydelige verdimessige forskjeller avhengig av hvor på kjøttkakeindeksen partiets velgergruppe faller. Vi finner blant annet at velgergruppene i den nedre enden av indeksen er:

• Mer positive til globalisering
• Mer positive til urbanisering
• Mer positive til et multikulturelt samfunn
• Mer opptatt av rettighetene til homofile og transpersoner
• Mer kritiske til videre oljeleting og -utvinning

(Se hvordan partiene skårer på en rekke verdispørsmål til slutt i denne artikkelen.)

Satt på spissen synliggjør kjøttkakeindeksen forskjellen mellom hvordan «vanlige folk», rundt omkring i landet, og den «kulturelle eliten» i Oslo og andre storbyer, spiser og stemmer. Vanlige folk spiser kjøttkaker og stemmer Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mens den urbane eliten har mer internasjonale matvaner og stemmer på SV, Venstre, Rødt eller MDG.

Selvfølgelig finnes det unntak både i den ene eller andre retningen – det finnes helt sikkert hipstere på Grünerløkka som stemmer Senterpartiet og pensjonerte bønder som stemmer MDG, men på et overordnet nivå er det et tydelig og betydningsfullt mønster.

Dette er også en dynamikk som man kan kjenne igjen fra andre land. Høyt utdannende, urbane velgergrupper stemte på Kamala Harris i forrige presidentvalg i USA, «vanlige folk» utenfor storbyene på Trump.

Samme mønster finner vi i andre vestlige demokratier. Helt uavhengig av kjøttkakekonsumet i disse landene, får man tro.

Kjøttkakeindeksen synliggjør de betydelige verdimessige skillelinjene innenfor de tradisjonelle blokkene i Norge. Den verdimessige forskjellen mellom velgergruppene til Senterpartiet og Arbeiderpartiet (og i enda større grad støttepartiene på rødgrønn side) er så betydelig at det er mer oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet og Senterpartiet klarte å regjere sammen såpass lenge som de gjorde, enn at det til slutt ble et brudd.

En eventuell borgerlig regjering hvor både Frp og Venstre er med er nesten dømt til å ha store interne stridigheter, gitt den betydelige kløften mellom de to partiene på viktige verdispørsmål.

Den tradisjonelle høyre-venstre aksen i norsk politikk kommer nok ikke til å bli byttet ut med kjøttkakeindeksen, men kanskje den politiske diskusjonen i fremtiden bør bli mindre endimensjonal?

Og kanskje de politiske partiene kan søke nye allianser, basert på verdifellesskap snarere enn den relative plasseringen på den tradisjonelle, men muligens noe utdaterte, venstre-høyre aksen?

Hvis vi – inspirert av kjøttkaka – tenker norsk politikk som et todimensjonalt rom, istedenfor et endimensjonalt, får man et interessant bilde. I figuren under har partiene sin tradisjonelle plassering på venstre-høyre aksen samtidig som man plasserer dem i henhold til kjøttkakeindeksen på den stående aksen.

Venstre-høyre aksen kan man kalle en ideologisk akse, mens kjøttkakeindeksen kanskje best kan beskrives som en verdiakse, hvor man har mer moderne verdier øverst og mer tradisjonelle verdier nederst.

Sentrumspartiene (Senterpartiet, MDG, KrF og Venstre) er kanskje sentrumsnære på den ideologiske aksen, men fremstår som fløypartier på verdiaksen.

Interessant er det å se at Venstre har mer verdimessig til felles med partiene i den rødgrønne blokka, mens Senterpartiet har mer verdimessig til felles med partiene på den borgerlige siden.

Avslutningsvis får vi rett og slett takke kjøttkaka for å bidra til et rikere bilde av norsk politikk, enn den tradisjonelle venstre-høyre aksen.

Om du fikk lyst på kjøttkaker til middag etter å ha lest dette, synes jeg du skal unne deg det.

Helt uavhengig av hvilket parti du har tenkt å stemme på ved årets stortingsvalg.