Kjørende opp og ned en seksfelts aveny, ble barna oppmuntret til å danse i midtgangen

Jeg synes barnebursdager i Argentina er både omfattende, kanskje litt hysteriske og nokså absurde.

De er så langt unna sparsommelige norske pølsefester man kan komme. Ikke at 90-tallets pølsefester rundt et furubord er det optimale, eller spesielt sunt, men jeg liker at det var enkelt.

Det var frilek, sjokoladekake i langpanne og gjemte godteposer ute.

Dansebusser for barn

De argentinske barnebursdagene er så mye mer enn det. En gang var jeg i en treårsbursdag, som startet rett etter stengetid i barnehagen.

Utenfor porten sto en buss utkledd ut som et tog med åpne vinduer. Treåringene fikk hver sin godtepose i det de gikk om bord før de ble plassert i seter uten spesielt sikre belter.

Kjørende opp og ned en seksfelts aveny i Buenos Aires, ble barna oppmuntret til å danse i midtgangen sammen med innleide klovner i enhjørningkostyme.

Musikken var høy, bassen brummende, klovnene for opp og ned, og foreldre og barn smilte i halvannen time.

Deretter fikk alle mat og kaker på lekeplassen. De små gjestene fikk med seg en pose med tegnesaker som takk for festen på vei hjem.

Ikke hjemmelagde kaker

Andre bursdager nøyer seg med et innleid hoppeslott og en liten ballbinge. Stoler og bord kan leies i miniatyr.

Hjemmelagde kaker tilhører sjeldenhetene, det skal helst være perfekte, store kaker, fylt med dulce de leche, et slags hellig hapå-pålegg for argentinere, krem og merengue.

Kaken skal være nydelig dekorert med heltefigurer og være en fest å se på.

Nødvendig å leie inn klovn

For ungene skal underholdes. De få timene en barnebursdag varer, skal være spekket med program.

Og hvilken foreldre har overskudd til å underholde 25 treåringer i to-tre timer i tillegg til å arrangere festen?

Det er best å leie inn spesialistene. Det burde helst dukke opp én klovn. Minst.

Prinsippet er det samme i den offentlige barnehagen, som for øvrig er helt gratis. Der kommer barna til et nydekorerte fantasirom omtrent hver eneste dag.

Aktivitetene er mange og skifter stadig i løpet av de tre timene mange barnehager varer.

Det er imponerende å se hvor mange verdener de barnehageansatte klarer å komme opp med.

Kulderisiko i parken

Da sønnen min fylte tre år i slutten av mai, på senhøsten i Argentina, så jeg for meg pikniktepper, ballonger og kaker i parken.

Noe enkelt.

Vi sendte ut invitasjoner til familie, venner og ungene i barnehagen og fikk mange positive svar.

Men da datoen nærmet seg, brøt flere i den argentinske siden av familien ut i tilsynelatende panikk.

Denne bursdagssøndagen kunne potensielt bli den kaldeste maidagen i byen på mange tiår.

Det snør aldri i Buenos Aires, men «MULIG SNØ!», skrev avisene med blokkbokstaver slik jeg husker det.

Gradestokken kunne krype ned til skarve fire plussgrader.

Skulle vi virkelig risikere å skuffe bursdagsbarnet i parken hvis ingen dukket opp på grunn av kulde?

Regn er lik forsinkelser

Argentinere holder seg helst inne når det er kaldt og det regner. Det var faktisk noe av det første barnehagelæreren sa til oss: Det er helt ok å holde barnet hjemme på kjølige vinterdager.

Fra før hadde jeg erfaring med universitet-studier og foreleserne som kom minst 40 minutter forsinket ved kraftige regnskyll.

75 prosent av elevene manglet.

I tillegg til forsinkelser i kollektivtrafikken, kan det være vanskelig å komme ut av senga i regn, sies det.

Denguefeber-utbrudd

Barnebursdagsmessig skal det legges til at det denne søndagen var et stort dengue-utbrudd i byen.

Parken var full av svarte mygg med hvite prikker, fortellingene om barn og eldre på sykehus mange.

Butikkene hadde vært nær utsolgt for myggspray hele sommeren.

Fire grader kom ikke til å ta knekken på disse urokkelige insektene med det første.

Vi måtte gå for en plan B.

Dyr affære

Vi startet å lete etter alternativer. Det var ikke aktuelt å invitere treåringene, deres respektive barnevogner, og foreldrene inn i leiligheten hos oss.

Det er ikke plass.

Det er imidlertid hundrevis av lokaler og klubber i Buenos Aires som tilbyr utleie til nettopp dette.

To timer i en privat klubb med ballbinge, pynt, personale, mat og kaker for 7000 norske kroner?

Nei, takk.

Prisene var sjokkerende. Gjennomsnittslønnen i landet per måned er tross alt rundt 6000 kroner, ifølge regjeringen.

Selv om det fantes langt billigere lokaler, brukes det generelt mye energi og pesos på barnebursdager.

Men vi fortsatte jakten med godt mot. Kulden var på vei.

Storfelag

Til slutt fant vi en liten idrettsklubb med et ledig lokale og en stor grill. Argentinere er mestre på ved-grillet storfekjøtt og er blant de mest kjøttspisende i verden.

Det spises rundt 50 kilo i året og spesielt på søndager. Til sammenligning spiser nordmenn 13 -14 kilo storfe per person årlig.

Poenget her er at vi nå ikke kom unna å kjøpe storfekjøtt til over 50 personer. Man vet aldri hvor mange søsken og antall foreldre et barnehagebarn dukker opp med.

Innleide hundefigurer

Siden vi nå skulle være inne, måtte vi også få underholdere på plass. Å leie inn en klovn er uansett et minimum.

For de som kjenner til hundeuniverset kalt Paw Patrol, virket det som en god idé å få inn en utkledd blå Chase og en rød Marshall.

Siden de ikke kan snakke inne i kostymet, fulgte det også med en tredje underholder i pakken.

Hun var litt eldre enn de andre, men fortsatt i 20-årene, og hadde med seg mikrofon, en skjærende høyttaler og enorme tøyposer med ulike leker.

Ungene fikk så vidt tid til å spise mellom slagene. Det var pinjata-slåing, byggebrikker, kjegler, magnet-fisking i baljer og hopping fra pote til pote på gulvet.

Det var lek med blomsterpotter, paw patrol-bannere, bursdagssang, ballek, tøystykker og dansing.

Helargentinsk bursdag

Plutselig endte vi opp med å arrangere en både omfattende, en litt krampaktig og nokså absurd bursdag for vår sønn.

Det var absolutt en slags kulturell reise i argentinske barnebursdager.

Bare et lite norsk flagg og en litt mislykket langpannekake minnet om det jeg selv husker fra egne barneår.

Men så var vi jo på den andre siden av verden.

Ungene, foreldrene og familien var uansett fornøyde, og det er jo det viktigste.

Heldigvis er det et langt år til neste gang.