Kjærlighet og lister

Da jeg var singel hadde jeg en liste med krav til en fremtidig partner. Han skulle ha snille øyne. Det skulle være null barisbilder på en eventuell datingprofil, og viktigst av alt: Han måtte elske friluftsliv.

Ja, ikke bare elske, han skulle leve og ånde for utelivet. Et ufravikelig krav. Jeg følte meg såpass sikker at dette var kriteriet med stor K.

En sen lørdag i februar 2016 dro jeg på trening – på senteret kompisen min Simon pleide å bruke. Han mente at jeg skulle skifte til det senteret siden det var langt flere single menn der (han er en god venn).

Ikke bare det, han sørget for at det «tilfeldigvis» var hele fem single menn der akkurat da jeg trente, bare for å illustrere poenget sitt (faktisk er han en VELDIG god venn).

Det var her jeg snublet over Markus. Han gjorde pull ups i samme apparat som meg, og jeg fikk med meg at han skrev doktorgrad og forsket på kreft. Både smart og kjekk altså, tenkte jeg. Det var ingen dårlig start.

Dessverre var ikke dansken så lett å hanke inn.

Han skjønte ikke at han ble sjekket opp før kompisen hans gjorde han oppmerksom på det – én uke senere. Da hadde jeg allerede blitt avvist en fire-fem ganger, men tok det ikke så tungt. Jeg trivdes tross alt som singel og hadde ikke så mye på spill.

Det endte heldigvis godt. Mannen inviterte meg på skidate i Nordmarka, og en fin søndag morgen i februar traff jeg en glad danske på Majorstua T-banestasjon.

Han hadde Swixlue med norsk flagg, og kunne fortelle at skipakke var det første han hadde investert i da han flyttet til Norge. At folka i sportsbutikken hadde solgt han det aller, aller dårligste de hadde, var han lykkelig uvitende om.

Skiene veide et tonn og var like fleksible som et par gammeldagse hoppski.

Det ble noe så sjeldent som en perfekt date. Vi endte med å kysse under stjernene på Frognerseteren, og den behagelige selvtilliten jeg hadde startet med, forsvant i en kombinasjon av angst og lykke. Den følelsen man får når man kan fornemme at det finnes en annen fremtid enn den man hadde for noen timer siden.

Dagen etter stod jeg og Simon på Jernbanetorget, og jeg spurte:

«Men liker egentlig Markus friluftsliv? Jeg tror ikke jeg kan ha en kjæreste som ikke liker det».

Svaret kom straks: «Markus ELSKER friluftsliv!»

Faktisk hadde Markus vært på en lengre telttur i den svenske villmarka med broren sin året før. Simon hørtes overbevisende ut og forsikret meg om at DET iallfall ikke var et problem.

Etter dette var det ingen tvil for meg lenger. Jeg gikk for Markus.

Saken var bare ... Dette var løgn.

Eller rettere sagt: en pen omskriving av virkeligheten. Markus elsket ikke å sove i telt. Han ville bare ikke betale for svenske turisthytter, så de sov utenfor – og spiste alle måltider inne. En type teltliv som hadde strøket grovt i min bok den gangen.

Heldigvis hadde jeg en klok venn. En venn som løy akkurat nok til at jeg fikk hodet ut av min egen røv. Nok til å bruke noen uker på en fyr jeg normalt ikke ville datet. Ja, for innen jeg skjønte at dette med utesovingen kanskje ikke stemte helt, da hadde jeg skjønt noe mye viktigere:

At dette. Dette var den store kjærligheten.

Noen ganger trenger kjærligheten litt hjelp. Iallfall når man har hengt seg opp i lister og kriterier som kanskje ikke er så viktige i lengden.

Og jeg skjønner lister, jeg gjør det. Når appene stiller opp mennesker som salgsobjekter der du kan velge og vrake, hvordan skal du ellers sortere, enn på høyde, utdannelse, interesser og kropp?

Men kjærlighet og lister passer dårlig sammen. Vi vet ikke alltid hvem som blir den store kjærligheten. Vi tror vi trenger en friluftsmann – men det viste seg at vi trengte en treningsglad forsker med sans for veteranmotorsykler og gamle Volvoer.

Før, da de første møtene foregikk i virkeligheten, skjønte man fort at mastergradskravet kunne droppes når den kjekken håndverkeren fra Romerike sjarmerte over bardisken. Eller at damer ikke trenger å være veltrente likevel når man så hvor pent Mari på regnskap smilte i lunsjen.

Men nå, når Tinder-bildene avslører yrke og treningsstatus før man får møtes ansikt til ansikt, og det sveipes videre uten at man tenker over det. Ja, da kan kjærligheten få trange vilkår.

Det kan hende appene mangler en «Simon-funksjon». Et wild card som med jevne mellomrom justerer på kravene dine. En funksjon som slipper til de folka du normalt aldri ville gi en sjanse.

Men som kanskje er helt perfekte for akkurat deg.