KI: Snur Gud seg i graven?

I Danmark lanserte den Danske Præsteforening i fjor et eget KI-verktøy for å hjelpe prester med å skrive utkast til prekener. «Prædikenhjælperen», som KI-verktøyet heter, kan i praksis produsere ferdige prekener og andre tekster på et blunk. På nettsidene til Præsteforeningen omtales verktøyet slik: «Her kan du gøre brug af Præsteforeningens AI-værktøj, Prædikenhjælperen. Der findes tre modeller, GPT 5.1, Gemini 2.5 pro og Claude 4.5, som alle kan hjælpe dig til at udarbejde f.eks. prædikener, kirkebreve eller undervisningsmateriale til konfirmander osv».

Team Antonsen gjorde narr av danskene for å ha ‘kuk i computeren’. Nå forkynnes Gud gjennom computeren.

Jeg er ikke kjent med at Den norske kirke har et liknende KI-program, men prost Espen Andreas Hasle i Nordre Follo prosti uttalte til Nettavisen i fjor at han er skråsikker på at flere norske prester benytter seg av KI til å skrive prekener.

Presteyrket er et tekstbasert yrke. I tillegg til all intern kommunikasjon (referater, eposter, sakspapirer) skal prester skrive minnetaler til gravferder, prekener, kommentarer til menighetsblad og undervisningsopplegg til konfirmantene. Det er derfor ikke vanskelig å forstå appellen til de store språkmodellene basert på KI. Prester kan bruke slike verktøy som ‘sparringspartnere’, som det så ufikst heter, for å utvikle ideer til tekster. Eller de kan bruke dem for å lage en sammenhengende tekst til en minnetale basert på løsrevne notater fra samtaler med pårørende til den avdøde. Eller, enda mer plumpt, de kan bruke språkmodellene til å produsere ferdigskrevne prekener, taler, og konfirmantforelesninger, som de så kan redigere lett for å gi tekstene et personlig touch.

Det interessante med prestens bruk av KI ligger dermed ikke i appellen til denne type verktøy. I likhet med andre tekstbaserte yrker er det åpenbart at mange av prestenes arbeidsoppgaver kan lettes ved bruk av KI. Det interessante med kirkens bruk av KI ligger heller i forholdet mellom hånd og ånd.

Sosiologen Max Weber lanserte begrepet avfortrylling («Entzauberung») om de store omveltningene i det moderne Europas fremvekst, hvor byråkratisk organisering og rasjonalitet ble dominerende logikker på stadig flere livsområder. Begrepet er fryktelig aktuelt i møte med KI-revolusjonen. Det som driver presten, journalisten, forskeren og forfatteren til å bruke KI er primært effektivitetshensyn. Man kan spare penger, tid og kognitive krefter ved å bruke KI-verktøy til å produsere tekst. Det vi imidlertid mister når språkmodellene tar over skrivingen er tekster som ånder av menneskelig strev med å formidle det som føles maktpåliggende å få sagt.

For dem som tror på Gud, reiser prestens bruk av KI to nærliggende spørsmål: Ville Gud gitt tommel opp til at prekener blir produsert av dataprogram basert på algoritmer og sannsynlighetsberegning? For at presten skal kunne formidle Guds ord til menigheten gjennom prekenen, må presten være nær Gud. Kan GPT 5.1, Gemini 2.5 pro og Claude 4.5 komme nær Gud?

Pave Leo mener ikke det. Å levere en preken handler om å dele og forkynne tro («to share faith»), uttalte han nylig, og KI «vil aldri klare å forkynne tro på denne måten».

Prekener produsert av KI setter et mer grunnleggende dilemma på spissen. Hva vil vi egentlig med språket, og hvilken rolle skal tekster ha i tiårene fremover? Det som driver KI-revolusjonen fremover, er profitt og effektivitet. Men de tekstene som prester, journalister, forfattere, kunstnere og forskere jobber med handler jo som regel om å formidle og forstå menneskelige erfaringer. Menneskeskapte tekster utarbeides i et frustrerende samspill mellom hånden som skriver og ånden som inspirerer. Gode tekster har kvaliteter som verken kan reduseres til teknikken (hånden) eller inspirasjonen (ånden). Den som skriver vil jo noe med teksten, og det er sporene av denne famlingen med ord, tone og rytme som gjør tekster levende.

Vi står midt oppi en KI-revolusjon vi ikke aner konsekvensene av. Det er åpenbart at KI kan brukes til mye fornuftig som vil komme mennesker til gode. Men nyheten om at Guds ord i økende grad formidles gjennom KI-genererte tekster har fungert som en oppvåkning for en sekulær sosiolog som meg. Vi står i overhengende fare for å ofre språkets håndverk og tekstens ånd på effektivitetens alter. Vi er på vei mot et samfunn hvor tekstene som skal hjelpe oss å forstå den menneskelige erfaring ikke er skrevet av mennesker. Vi speeder opp avfortryllingen av verden, ved å spy ut stadig mer åndsfattig KI-generert tekst.

Språkmodellenes triumf skyldes en symbiose av de to dødssyndene grådighet og latskap. Det er parodisk at vi føler oss smarte og effektive når KI forenkler skriveprosessene våre, for det vi gjør fører i sum til fordumming og forflatning.

En viktig grunn til at KI brer om seg i tekstbaserte yrker er ønsket om å spare tid. Et botemiddel mot språkmodellenes forlokkende tiltrekning er jo rett og slett å sørge for at presten, journalisten og forskeren har tid nok til å faktisk utføre sitt håndverk.