Det er ikke egentlig noe godt uttrykk, «nepo baby». Men det var nå en gang det amerikanerne bestemte seg for å kalle det. For et par år siden sparket de i gang en debatt om kjente skuespillere og filmfolk som er barn av berømte foreldre, og hvordan publikum skal forholde seg til en slik type suksess. Ordet er en sammensetning av «nepotisme» og, så klart, «baby», og passer liksom ikke helt på voksne folk som tross alt både har en egen cv og eget liv.
Men det er vellykket i den forstand at alle skjønner hva som menes med det. Positivt er det ikke. En «nepo baby» er en som har blitt båret frem gjennom livet, som ikke ville vært i stand til å utrette noe på egen hånd. Som har fått muligheter som andre skuespillere ville gitt en arm for, dersom de ikke hadde trengt den i jobben. Som lever på sine foreldres posisjon og nettverk.
Blant dem som hyppig nevnes blant Hollywoods «nepo babies» er skuespillerne Zoë Kravitz, Maya Hawke, Maude Apatow, Lily-Rose Depp og Jack Quaid. De er barn av henholdsvis Lenny Kravitz og Lisa Bonet, Ethan Hawke og Uma Thurman, Judd Apatow og Leslie Mann, Johnny Depp og Vanessa Paradis, og Meg Ryan og Dennis Quaid.
Hvor mange magasinforsider, stjerneintervjuer og prisstatuetter det er i den foreldregenerasjonen, vet jeg ikke. Men de er tallrike og spredd over flere tiår.
At flere dører har vært åpne for disse stjernebarna fordi de har det navnet de har og den stamtavlen de har, er utvilsomt. Men det er ikke dermed sagt at de ikke har grepet mulighetene de har fått. Eller at de ikke er gode i jobben sin.
Faktisk er det mulig å tenke at vellykkede «nepo babies» ikke bare har fått forbindelser i vuggegave, men også noe mer, noe annet, som har gjort dem attraktive for produsentene og castingagentene der ute.
Denne uken ser vi et norsk filmdynasti utvikle seg på en måte som minner om historiene fra USA. I dag er det nemlig kinopremiere på «Armand», debuten til regissør Halfdan Ullmann Tøndel.
Allerede har filmen fått en drømmestart. Den vant det så kalte Gullkameraet, prisen for beste debutfilm, under filmfestivalen i Cannes. Og i forrige uke ble det kjent at den blir Norges Oscar-kandidat.
Tøndel har vært hvisket om i en årrekke som en av Film-Norges store talenter. Men han har slept med seg mer enn som så. Han er nemlig sønn av Linn Ullmann og barnebarn av to legender i filmhistorien, Liv Ullmann og Ingmar Bergman.
Det betyr naturligvis at bransjefolk i Norge og ute i verden, som har et sterkt forhold til det Tøndels besteforeldre skapte, tar en ekstra kikk på navnet hans og kanskje gjør et googlesøk. Jo da, den Ullmann. Bare der har en ung norsk regissør en fordel fremfor de tusener av håpefulle filmskapere med tusen ideer og tusen behov, for penger, for folk som er villig til å se det de har laget.
Men det skaper også et sammenligningsgrunnlag som kan ta pusten fra de fleste. De som får økt nysgjerrighet for Tøndels filmer fordi de elsker bestefarens mesterverk, vil kanskje se etter et avtrykk av legenden Bergman i dem, snarere enn en ung filmskapers egne visjon. Han vil ikke trenge å jobbe like hardt som andre for å bli sett, men han vil bli sett med en bestemt type briller.
Tøndel selv har ikke trukket frem besteforeldrene spesielt, men han har heller ikke unngått å svare på spørsmål om dem. Det har han for det meste gjort kort og greit, og det er sikkert klokt. Som film virker «Armand» for øvrig ikke spesielt Bergman-aktig.
Den trykkende historien fra et møte mellom foreldre og lærere på en avsidesliggende barneskole, der ingenting er helt realistisk og klaustrofobien kommer snikende, minner kanskje mer om en annen av filmhistoriens store navn, nemlig David Lynch.
Men det samme gjelder for ham som for andre barn og barnebarn av berømtheter. De får mulighetene, men etter dét må de fly på egen hånd. Hvis ingen vil høre på det de har å si, kommer de seg ikke så langt.
Det er lett å peke på de mange Hollywood-skuespillerne som er barn av skuespillere og tenke at systemet er rigget, at noen har sneket i køen. Og til en viss grad stemmer det jo. For den som sitter i timevis og venter på å få en audition, og så finner ut at rollen går til et rikmannsbarn som ikke trengte å sitte på det samme, svette venterommet, må sånt være bittert.
Samtidig er det lett å glemme hvor mange kjendisbarn som ikke klarer å stable noen karriere på bena, til tross for ressursene de har til rådighet.
Døtrene til Kevin Costner har nesten bare spilt i sin fars filmer. Elizabeth Taylors sønn kom seg aldri videre fra såpeoperarollene. Sean Connerys sønn Jason har holdt en filmkarriere gående, men titlene og rollene er ikke blant dem man har hørt om. Og jo mindre som blir sagt om fotografiene til Brooklyn Beckham, jo bedre.
Ingen må undervurdere at det også handler om flaks og uflaks når noen lykkes og andre ikke i de barske, kunstneriske bransjene. Uflaks og dårlig timing koster verden jevnlig store begavelser.
Men det er heller ikke nok med flaks, og det er ikke nok med gode forbindelser. De som slår gjennom, må ha noe som bare er deres eget, talent eller arbeidsmoral eller teft eller alt sammen, og som noen andre vil ha.
Og kanskje er det nettopp dette som er en av de store urettferdighetene i verden. At de som litt nedlatende omtales som «nepo babies» ikke bare har arvet et berømt navn, et nettverk, og foreldre som kan hjelpe dem, men også talent og kunnskaper.
Hvis du er vokst opp med samtaler om film og filmarbeid svirrende rundt deg, med klassiske filmer på skjermen når familien setter seg i sofaen, får du også en slags secondhanderfaring, en internalisert knowhow, som vil hjelpe deg videre.
For barn og unge er det voksne arbeidslivet ofte noe litt uklart og fremmed. Men det er lettere å forestille seg en arbeidsdag du har vært vitne til på nært hold, enten foreldrene dine var lærere, elektrikere, eller filmstjerner.
De samfunnene som prøver å få mekanismer på plass for å veie opp for dette, for å gi innsikt og indre verktøy til de som vil prøve seg på en helt annen bransje enn de far og mor har jobbet i, har dette som et adelsmerke.
Det er i alles interesse å motarbeide ren nepotisme. Men for de som klarer seg bra, selv etter å ha hatt familien som trampoline, må man likevel vurdere den mulighet at de kanskje har fortjent det.
Publisert 27.09.2024, kl. 18.17