«Kanskje dansegulvet er dødt»

1 day ago 10

Unity Arena på Fornebu ble ikke kondemnert etter besøket fra Matt Rife.

Denne mandagskvelden er skuret fylt med menn som bruker caps baklengs og menn som bruker caps forlengs, damer med sideskill og midtskill.

Artisten som har tredd seg gjennom milleniumsgenerasjonen, til generasjon Z, er Tame Impala.

En mann på en scene holder i gitar med den ene hånden og en mikrofon med den andre.

Det australske musikkprosjektet er skapt og ledet av sangeren og multi-instrumentalisten Kevin Parker.

Her skal han spille Tame Impalas største show noensinne.

Australieren står bak enorme psykedeliske poplåter som «The Less I Know The Better» and «Let It Happen».

Den siste tiden har han vært i alles feed med låten «Dracula», der mannen som en gang var undergrunnens yndling har spilt videre på uttrykket han presenterte som produsent på Dua Lipas siste album «Radical Optimism» (sa noen «Houdini»?).

I fjor slapp han sin femte plate, «Deadbeat», som nå er tatt med ut på turné.

Setter seg i brystet

På plate er han som regel én mann som seiler sin egen sjø. Her på Fornebu består mannskapet av seks stykker.

Ny plate til tross, åpnes ballet med låten «Apocalypse Dreams» fra andreplaten «Lonerism».

Bandet står med ryggene vendt mot hverandre, i stil med Tame Impalas introverte kjerne, men Parker selv ber publikum om mer støy enn de allerede lager.

Bassen og trommene setter seg i brystet som kompresjoner, og lasere fanger blikket og dominerer fra start.

En person i stripete genser synge på en scene

Parker selv høres ut som John Lennon inni en episode av «Family Guy». Med andre ord: nypsykedelisk med millenniumsgenerasjonens nerve.

Scenen ser nærmest komisk liten ut. Midt i rommet er en pitteliten, nesten umerkbar platting som etter hvert skal bli kveldens andre scene.

Låten «The Moment» fra populærkulturklassikeren «Currents» tar over, og smøres utover.

Vokalen er dratt, og det blir vanskelig å tyde hva som er en del av den psykedeliske teften, og hva som er byrden av arenaens harde kanter.

Stemmen får trone i front

«Borderline» fra platen «The Slow Rush» blir som om 70-tallets striglete rock skulle tonesatt støyet fra psykedelikerne i rommet ved siden av.

Vi har vært innom tre album før «Deadbeat» melder sin ankomst.

Publikum på en stor arena fotografert like fra scenen.

Lysriggen senkes ned, lyset går over til en mer naturtro gul. Parker og musikerne snur seg med gitarene mot hverandre.

Tame Impala finner frem sin indre Altin Gün, og med en tramp-og-klapp-stemning kommanderer «Loser» salen.

Men selv om Parker leverer det nye materiale som man gjør med ukjente låter på radio – klemt mellom det kjente – blir det nye materiale sin repeterende natur sjeldent like hypnotiserende og engasjerende som det tidligere.

Overgangen fra «Loser» til «Breathe Deeper» fra «The Slow Rush» blir som natt og dag. Stemmen får trone i front, mens ørene klamrer seg fast til bassen og trommingen. Det føles fatalistisk og storslått.

Overgangen fra Loser til Breathe Deeper fra The Slow Rush blir som natt og dag. Stemmen får trone i front, mens ørene klamrer seg fast til bassen og trommingen. Det føles fatalistisk og storslått.

«Afterthought» fra «Deadbeat» følger etter en ganske tung og skitten utgave av «Elephant».

På platen er den en Kevin Parkers sterkeste forsøk på å bli med på festen. Men der svette kvelder ute tømmer deg for å gi rom for påfyll, føles denne låten som den fyller på til det ikke er plass, for så å ta kvelden.

I tillegg renskes låten for sine mer funky elementer i Unitys utilgivelige rom, og det hele føles som noe man hører under en dopause på klubben.

Også hitlåten «Dracula», med sin poppete groove og balansegang mellom «Thriller» og «Hotel Transylvania» når mer frem i kraft av publikum enn gjennom høyttalerne.

Står igjen som ekstatisk

Det er klassikerne som står for det aller største øyeblikkene denne kvelden. Unity kan sjeldent ha vært så euforisk som under «Let It Happen».

Synthen i midten av låten loopes så låten spiser sin egen hale, før den spys opp igjen - like hel.

Det står igjen som ekstatisk, og det er nesten så konfettien var unødvendig.

«Eventually» brer seg mektig utover, lar gitarsoloen tynne det ut før bassen fyller hele rommet igjen. Det er seirende for en låt som angivelig ikke vil ta noe på forskudd.

På «Same Person, Old Mistakes» viser Tame Impala at repetisjon ikke er synonymt med statisk.

Hovedpersonen vet selv akkurat hvor godt det funker, der det bys på både andre og tredje runde med konfetti. «The Less I Know the Better» byr på gledeshyl av og på scenen.

Tar Pet Shop Boys til Ibiza

Innslagene fra «Deadbeat» byr også på noen overraskende høydepunkt.

«Obsolete» får det til å føles som Justin Timberlake via Timbaland skal tre ut på scenen, uten at den trenger showmanship av den grunn. Kevin Parker spankulerer rundt på scenen til 80-talls-keys og -glitter.

Dette er en karriere med spenn som vises frem, og der det har landet flatt på plate, får det et nytt lag med intensitet på scenen.

Åpningslåten fra «Deadbeat», «My Old Ways» markerer at konserten går mot slutten.

I én og samme låt tar Tame Impala det fra pianoet til klubben, og til tross for sitt repeterende utgangspunkt, får låten folde seg ut.

Og selv om sistelåten «End of Summer» må se lokalene tømme seg, tar Kevin Parker Pet Shop Boys til Ibiza i et øyeblikk (og leverer kveldens fjerde og siste runde med konfetti).

Umulig å ikke la seg gripe

Skal vi tro Charli XCX er dansegulvet døende. For Tame Impala er bare dansegulvet ikke like forløsende og meningsfullt som man kjenner artisten.

For Parker kler en gitarsolo mer enn han har klart å smykke seg med acid-house.

Når Parker setter seg ned alene foran utstyret på B-scenen og leker seg mellom hardt og mykt med blant annet «Deadbeat» sin «Etheral Connection», er det fint å se han som på gutterommet. Men det engasjerer ikke øregangene.

Selv «Gossip» – en låt som høres mer ut som en lydinnstallasjon enn en låt der den sender bassen gjennom tennene på publikum – føles mer tilgjengelig.

Når de nyeste låtene fra Tame Impala settes opp mot instrumenteringen til tidligere låter, føles det som at Parker ikke lenger kler på seg utenforskapen han så kyndig har utforsket. Til tider føles det heller som om Tame Impala distanserer seg totalt.

Her balanserer Tame Impala konstant mellom psykidelisk for folk som blir ør av matcha og vuderingen om Unity bør døpes Kalvøya for en kveld.

Og i et låtunivers med så mye forvrening og klang, spenner en arena som Unity bein på alt annet enn et måpende lysshow.

Likevel er det umulig å ikke la seg gripe av innovatøren som er Kevin Parker.

Publisert 27.04.2026, kl. 23.54 Oppdatert 28.04.2026, kl. 00.59

Read Entire Article