Kan vi unngå svenske tilstander i Norge?

Det er bra at samfunnet bruker store ressurser på symptombehandling, men det blir veldig dyrt i lengden om politikerne ikke også bevilger penger til å håndtere risikofaktorene vi vet finnes.

Komikeren Jonis Josef adresserte elefanten i rommet veldig presist da han var på tur med Lars Monsen: «Det er veldig vanskelig å føle seg norsk, når du vet at du er en krangel unna at noen sier: – kom deg hjem der du kom fra».

Bystyret i Kristiansand mottok nylig en rapport om strukturell rasisme i kommunen (Trysnes og Skjølberg, 2024). Rapporten viser blant annet at innvandrere og etterkommere «uttrykker en følelse av trygghet og tilhørighet til hverandre som «utlendinger»». Forfatterne skriver videre: «Det er imidlertid samtidig viktig å erkjenne at identiteten som «utlending» er en type tilskrevet identitet fra samfunnet rundt dem, og ikke nødvendigvis noe de selv velger.»

Elefanten i rommet er nordmenn med røtter i Norge. Hold fast i tiltakene og kravene til innvandreres egen innsats til tilpasning. Men storsamfunnet må også ruste seg for en ny hverdag med annen demografi. I løpet av en generasjon er vi gått fra i underkant av 1 prosent innvandrere (SSB, 1990) til i overkant av 20 prosent innvandrere og etterkommere. Majoriteten av dem som jobber i skolen, helsevesenet, NAV, næringslivet mv. har liten eller ingen utdannelse til å møte det kulturelle mangfoldet.

Trysnes og Skjølbergs rapport er en av flere rapporter (Stortingets utredningseksjon, oppdrag: 2020361) som de senere årene har sett på strukturell rasisme i det norske samfunnet. Rapportene viser at det er strukturelle barrierer i det norske boligmarkedet, arbeidsmarkedet, skole-, helse- og justissektoren. Barrierer som diskriminerer på bakgrunn av etnisitet.

I Stiftelsen Flexid tror vi det er kontraproduktivt å omtale fenomenet utelukkende som rasisme, fordi det mobiliserer til å forsvare egne valg og holdninger fremfor refleksjon. I vårt perspektiv handler det i større grad om mangel på erfaring og kompetanse til å møte og jobbe med kultur- og verdimangfoldet. Det har de siste 15 årene vært en voksende politisk bevissthet om utfordringen. Stortingsmeldinger og NOUer er blitt skrevet, men i liten grad fulgt opp med større ressurser til å adressere behovene. Parallelt bevilges stadig større midler til symptombehandling.

Det er dyrt å ikke ta tak utfordringene før de eskalerer. 6 av 10 familier som lever i vedvarende fattigdom er innvandrere. Utenforskap er nært forbundet med fattigdom (Rege, 2023). Ifølge den svenske journalisten og forfatteren Diamant Sahlin er driveren for de «svenske tilstandene» sårbare unge som ikke lykkes på skolen, ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, har problemer hjemme eller sliter med dårlig psykisk helse. Det er de samme utfordringene som pekes på i rapportene om strukturell rasisme og rapporten fra den regjeringsutnevnte ekspertgruppen om barn i fattige familier (Rege, 2023).

Tiden er mer enn moden for reelle satsinger som ruster storsamfunnet for en fremtid som allerede er her. I lanseringen av sin siste bok, «Vår ære og vår frykt», uttalte Abid Raja i P2 4. september, at det «har gått under radaren» hans at ungdommer som er født og oppvokst i Norge med minoritetsbakgrunn i så stor grad opplever seg uønsket av samfunnet.

Manglende tilhørighet til landet de bor i er en risikofaktor, både for den enkelte, og oss alle. Dette er barn som må på radaren vår.

Det beste verktøyet samfunnet har til å adressere utfordringene er skolen. Den største investeringen i skolen er de ansatte. Læreplanen gir skolen et tydelig mandat til å ruste elevmassen for det flerkulturelle samfunnet, men en rekke rapporter dokumenterer at lærere mangler kompetanse og verktøy til å løse dette oppdraget.

Kristiansand er en av mange kommuner som planlegger for en systematisk satsing på å kompetanseheve skolens ansatte. 26. august besøkte ordfører, oppvekstdirektør og elevombud Torridal skole. Der møtte de elever, lærere og rektor for å lytte til skolens erfaringer på feltet. Tilbakemeldingen var klar. Uten klare program og verktøy som adresserer elevenes liv og erfaringer, klarer ikke skolen oppdraget sitt. Mangfold krever innsats. En innsats med fokus på ungdommenes ressurser og utfordringer med tilhørighet som kan følge av en krysskulturell identitet. Et ressursfokus står ikke i motsetning til å løfte frem utfordringer. Men utfordringene som synliggjøres i media som «svenske tilstander», kan også føre til at ressursene hos unge med minoritetsbakgrunn ikke sees, anerkjennes og høstes av fellesskapet. Å bli sett av fellesskapet og selv bli bevisst sine ressurser, er forebygging av utenforskap. For det er nok av miljøer som ser ungdommene og tilbyr et fellesskap, på utsiden av samfunnet.