Kan folkeretten «redde» Ukraina fra en fredsavtale?

Dersom Ukraina skal høres med påstand om tvang, måtte det innebære at USA løper Russlands ærend, skriver Tor-Inge Harbo. På bildet: USAs utenriksminister Mark Rubio (t.h.) under fredsforhandlingene i Jeddah. Foto: Ukrainian Presidential Press Service, Reuters/NTB

Hva Norge gjør i denne sammenhengen, betyr fint lite. Antagelig vil det heller ikke være avgjørende hva USA eller Europa gjør.

I en kronikk i Aftenposten 19. mars skriver jusprofessor Geir Ulfstein at selv om Ukraina i fredsforhandlinger med Russland skulle avstå landområder, vil denne fredsavtalen være ugyldig etter folkeretten.

Resonnementet har brister, og det skyldes ikke minst Ulfsteins formalistiske/idealistiske tilnærming til folkeretten, som ikke tar tilstrekkelig hensyn til realitetene i internasjonal politikk.

Løper Russlands ærend

For det første hevder Ulfstein at Ukraina er i en tvangssituasjon. Det er klart at Russlands ulovlige maktbruk, som innebærer at russiske tropper ved tidspunktet for fredsforhandlingene holder store områder av Ukraina, ikke i seg selv vil utgjøre tvang som kan gjøre avtalen ugyldig.

I så fall, og det påpeker også Ulfstein, ville det være vanskelig å inngå fredsavtaler generelt, siden disse gjerne inngås på et tidspunkt det er uenighet om det meste. Det er jo nettopp disse uenighetene som har ført til krigsutbruddet, og fredsforhandlinger og fredsavtale skal nettopp sikre enighet om disse.

Dessuten kan det se ut som det snarere er USA som «tvinger» Ukraina til å inngå en fredsavtale med Russland. Dersom Ukraina skal høres med påstand om tvang, måtte det innebære at USA løper Russlands ærend.

Vil ha rettslig virkning

For det andre hevder Ulfstein at en fredsavtale «bare er politikk» og ikke rett. Det er ikke riktig. En fredsavtale vil være både politikk og rett. Dersom Ukraina går med på å avstå territorium i en fredsavtale, vil det ha rettslig virkning. Da vil de områdene som Russland i dag okkuperer eller har annektert, bli russiske, dersom dette er klart og entydig nedfelt i fredsavtalen.

Dersom Ukraina ønsker å beholde disse områdene, må de ikke gi opp kravet på dem. Ukraina må i fredsforhandlingene på en eller annen måte forsøke å inngå et kompromiss som går ut på at områdene forblir ukrainske, men med et utstrakt (russisk) selvstyre. Om Ukraina får til det, kommer selvsagt an på hvilken forhandlingsposisjon de er i.

Europas forsøk på å sette Ukraina i en god forhandlingsposisjon ved å øke støtten kan påvirke dette.

Betyr fint lite

Og for det tredje kan politikk og statspraksis som utøves konsistent over tid, bli folkerett. Dersom Ukraina inngår en fredsavtale om landavståelse til Russland, og omverdenen forholder seg til de nye områdene som russiske, vil det som Ulfstein mener er «bare» politikk, etter hvert feste seg som rett.

Ulfstein synes å erkjenne dette, siden han anbefaler at Norge ikke anerkjenner områder Ukraina eventuelt avstår, som russiske. Men hva Norge gjør i denne sammenhengen, betyr fint lite. Antagelig vil det heller ikke være avgjørende hva USA eller Europa gjør.

Som vi har sett i utallige avstemninger i FNs generalforsamling om Ukraina-krigen, er to av verdens mest folkerike stater, Kina og India, nøytrale til konflikten. Og land fra «tredje verden» som har støttet Ukraina i disse avstemningene, er tilsynelatende likegyldige til de rettslige sidene ved konflikten.

Disse samme statene vil gjennom sin store samhandel med Russland bidra til at en fredsavtale som innebærer at Ukraina avstår land, blir rettslig bindende og dermed gyldig folkerett over tid.

Disse samme landene vil gjennom sin statspraksis bidra til at en fredsavtale som innebærer at Ukraina avstår land, blir rettslig bindende og dermed gyldig folkerett over tid.