Jødiske nordmenn fortjener vår støtte og oppmerksomhet

Det er uakseptabelt at jøder i Norge utsettes for hets, trakassering og trusler, skriver Ola Borten Moe. Foto: Ole Martin Wold, NTB

Det er lett å forestille seg hvor utsatt norske jøder føler seg i et samfunn der sympatien ligger hos palestinerne, og antipatien mot Israel.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som land har Norge en strevsom historie i vårt forhold til jødene. Grunnloven nektet dem først adgang til riket. Under krigen gikk norske tjenestemenn nidkjært til verks for å sende dem i døden og beslaglegge eiendeler på vegne av nazistene - for øvrig i skarp kontrast til hvordan danskene stort sett klarte å berge sine jøder.

Begge deler er en betydelig skamplett på norsk historie. Som et direkte resultat av dette bor det i dag ikke mer enn ca. 1500 jøder i Norge.

Et paradoks

I dag preger krigen mellom Israel og Hamas nyhetsbildet. Etter den grensesprengende terroren fra Hamas 7. oktober, fører Israel nå en tilsynelatende nådeløs krig på Gaza for å befri gislene og eliminere terrororganisasjonen Hamas. Det er store humanitære lidelser vi er vitne til. Paradoksalt nok virker det som om begge parter får noe av det de ønsker.

Hamas får stor internasjonal oppmerksomhet og støtte mens de dyrker martyriet, Israel en ytre fiende som sikrer regjeringen videre makt og statsministeren immunitet mot rettsforfølgelse så lenge han beholder jobben.

Det ligger et paradoks i det faktum at om Hamas hadde lagt ned våpnene, ville det blitt fred. Hadde Israel gjort det samme, ville landet blitt utslettet.

Velger å skjule identiteten

I sidespeilet vil de som følger med, ha fått med seg at antisemittismen øker i Norge. Man vil også ha fått med seg mange enkeltepisoder som er uakseptable. For eksempel reagerer jeg sterkt på at det ropes på gaten, under propalestinske demonstrasjoner foran Stortinget: «Khaybar, Khaybar, ya Yahud.»

Det er et antisemittisk uttrykk som refererer til slaget i Khaybar i år 628 hvor jøder ble massakrert av muslimene. Videre er det ikke til å tåle at jødiske kvinner blir trakassert og sjikanert på kvinnedagen 8. mars av både arrangør og deltakere. Det var åpenbart provoserende for mange at man ikke skulle glemme de kvinnelige gislene som er blitt voldtatt og gjort til sexslaver.

Og det sier selvsagt sitt at den jødiske synagogen i Oslo er under konstant politiovervåkning.

Viktigst av alt er kanskje en generell oppfatning i det jødiske miljøet i Norge om at man ikke lenger er like velkommen, at det ikke er trygt for dem i Norge, og at flere vurderer å reise for godt. Mange velger også å skjule sin jødiske identitet. Utviklingen får lite oppmerksomhet i norsk presse og samfunnsdebatt.

Som samfunnsengasjert, etnisk nordmann er dette ikke til å tåle: Ikke bare er dette noe som skjer på norsk jord, det skjer også mot våre egne. Langt de fleste er født her, oppvokst som nordmenn i norske familier og kjenner ikke noe annet land enn Norge.

Og hva sier det om oss som samfunn om vi heller ikke denne gangen makter å ta vare på en av våre minste og mest sårbare minoriteter i en tid som er vanskelig og krever mye av mange?

Det er gratis å fabulere

Fordommer mot jøder i Norge kan ikke forklares med forhold i Midtøsten. Undersøkelser viser at de har vært der hele tiden, men de øker i styrke og blir mer synlige med hat dyrket frem i land fra Midtøsten. Det er uakseptabelt at jøder i Norge utsettes for hets, trakassering og trusler.

Menneskerettigheter, likeverd og inkludering betyr lite så lenge det er lett. Det er først når det er vanskelig og krever noe av hver enkelt, at vi får se hva vi virkelig er laget av. I Norge i dag er det lett å posere for palestinernes rett til en egen stat og nasjonal frihet og å fabulere om den arabiske verdens første demokrati.

Det koster ingenting.

Men det er åpenbart vanskelig å støtte norske jøders rett til å leve et fritt og trygt liv i Norge uten trakassering, trusler og mistenkeliggjøring. Det gjøres i alle fall i svært liten grad.

De som er kommet til Norge som flyktninger, har kommet hit fordi har flyktet fra noe: politisk og religiøs forfølgelse, menneskerettighetsbrudd og krig. Ikke minst gjelder det for vår voksende muslimske og arabiske befolkning. For dem finnes det ikke noe hjemland som er demokratisk, har særlig respekt for menneskerettigheter eller gir mulighet til å leve et fritt liv.

Norge skal være en trygg havn

Hadde vi lagt like mye engasjement i hvordan etniske og religiøse minoriteter, mennesker med en annen seksuell legning og politiske aktivister blir behandlet i den arabiske verden som i palestinernes sak og deretter projisert dette over på vår egen befolkning med arabisk og muslimsk bakgrunn, ville det vært ødeleggende.

Tvert imot er hovedåren at vi som samfunn mener at Norge skal være en trygg havn. Vi tar ikke konfliktene hit.

Derfor er det både meningsløst og farlig å ta krigen mellom Israel, Hamas og Hizbollah til Norge. Å være kritisk til Israels behandling av palestinerne og krigføring i Gaza er én ting, men å tillegge norske jøder en rolle eller ansvar for det som skjer, er selvsagt noe helt annet.

Derfor er også enhver sammenligning mellom handlinger i Norge og det som skjer i Midtøsten, farlig. Vi har ansvar for det som skjer her, på norsk jord, med og mellom norske borgere.

Det er lett å forestille seg hvor utsatt norske jøder føler seg i et samfunn der den altoverskyggende sympatien ligger hos palestinerne og antipatien mot Israel. Det er vår felles oppgave og ansvar å sikre dem trygghet og fremtid i Norge. Historien kommer til å måle oss på at vi lykkes.