Arbeidslivet sies å være friere enn før, med rette.
Dresskodene er løsere. Sjefene går i sneakers. Nesten ingen trenger slips, og få har sagt at du må kle deg som de andre.
Likevel gjør nesten alle det.
Det er kanskje det mest fascinerende med den moderne jobbgarderoben: Jo færre formelle regler, desto tydeligere blir de uoffisielle.
For klær på jobb handler sjelden bare om klær. De handler om tilhørighet. Om status. Om å signalisere at man forstår rommet man er i. At man er rett person på rett sted.
Det skal være identitet, men ofte er det bare en uniform. Bare litt mer casual.
Bransjefolk er jo bare folk. Med ulike personligheter, ulik stil, ulik smak. Men går du inn på et bransjetreff møter du med en gang uniformen.
Reklamebransjen er en av de tydeligste. Caps eller lue. Eller enda verre: en jævla caps uten brem. Vide bukser. Lange tennissokker. Litt sånn kunstskole møter barnehageansatt. Er det et slags symbol på at de er kreative? At klærne må være litt løse for at tankene også skal være det?
Jeg er en av dem. En reklamemann med caps i ulike farger. Også hvit.
Kronikkforfatter Martin Moe Dyrdahl.
Foto: Jonatan Bendixen«Gotta let it flow, man».
Og briller. Trenger alle i kreative miljøer briller? Er det styrke i alle disse glassene, eller er det bare en slags kreativ rustning?
Advokatene slipper i det minste å late som. Der er uniformen helt åpenbar: mørk dress eller blazer, hvit skjorte. Alt strøket og riktig. Autoritet sydd inn i sømmene. Du trenger ikke spørre hva de jobber med. Du ser det.
Finansbransjen har sin egen variant av det samme. Litt mer avslappet, men fortsatt tydelig. Hvit skjorte, Patagonia-vest over. Dyre sneakers som skal vise at du trener. Og en pulsklokke som koster mer enn en bruktbil. Du skal se ut som du kan løpe et halvmaraton før børsen åpner.
Tech-bransjen gjorde lenge et opprør mot hele ideen om uniform. Hoodien ble nærmest et symbol på at man ikke bryr seg om dresskoder. Silicon Valley gjorde det til en greie. Mark Zuckerberg i grå T-skjorte. Steve Jobs i sort høyhalser. Klær som signaliserer at du har viktigere ting å tenke på enn klær.
Problemet er bare at når alle går i hettegenser og sneakers for å vise at de ikke bryr seg om klær, så har du plutselig fått en uniform igjen.
Uniformer signaliserer tilhørighet. De sier noe før du åpner munnen. De sier: Jeg kan dette språket. Jeg vet hvordan ting funker her. Jeg er en av dere.
Og kanskje er det derfor disse uniformene oppstår, selv i et arbeidsliv som på papiret er ganske fritt. Når de formelle reglene forsvinner, trenger vi fortsatt signaler. Måter å lese rommet på.
Hvordan ser en kreativ ut? Hvordan ser en seriøs advokat ut? Hvordan ser en investor ut?
Typisk finansmann? Tobias Santelmann i rollen som Henrik Kranz i «Exit».
Foto: NRKSvaret finner vi ved å kopiere hverandre.
Ingen vil jo innrømme at de går i uniform. Så det skjer mer subtilt. Litt inspirasjon her, litt der. Et par sko som mange plutselig har. En jakke som dukker opp oftere og oftere. Og før man vet ordet av det, står man der og ligner ganske mye på resten av bransjen sin.
Det ironiske er at dette skjer samtidig som arbeidslivet aldri har snakket mer om det motsatte: autentisitet. Personlighet. «Vær deg selv».
Likevel er det få steder hvor folk ligner mer på hverandre enn akkurat på jobb. For i noen bransjer er uniformen profesjonalitet.
I andre er uniformen å late som man ikke går i uniform.
Publisert 12.04.2026, kl. 10.46









English (US)