«Jo, du er faktisk en voldsmann»

KRONIKK: Mediesommeren har gitt det norske folk innsyn i «den private volden» på en helt annen måte enn tidligere. Det kan bidra til synliggjøring av et stort samfunnsproblem som rammer mange.

De fleste som utøver vold mot sine nære, bærer på et ikke-erkjent raseri, skriver psykologspesialist Per Isdal. Foto: NTB

Saken viser med skrikende tydelighet at vold mot kvinner finnes i alle samfunnslag, hos både kong Salomo og Jørgen hattemaker. Samtidig kjennes eksponeringen neppe god ut for dem det gjelder; for hun som ble utsatt for volden, for han som utøvde volden og for dem som står dem nært. Mennesker som deg og meg.

Saken viser også hvor like «kong Salomo» og «Jørgen hattemaker» er. I en uttalelse sier 27-åringen som har utøvd volden: «Jeg er ingen voldsmann». Som behandler for menn som utøver vold mot kvinner, er dette en åpningsreplikk jeg har hørt utallige ganger. Dette er et utsagn vi bør stoppe opp ved.

Hva er egentlig definisjonen på en voldsmann? Den er veldig enkel: En voldsmann er en person som utøver vold mot andre. Vi er våre handlinger. En litt strengere definisjon er at en voldsmann er en person som mer enn en gang har utøvd vold (som viser et mønster). Så mitt svar er: «Jo, du er faktisk en voldsmann.»

Hvorfor er det så viktig for de som utøver volden å få fram at de ikke er en voldsmann? Jeg kan forstå dem. Bak ligger gjerne en frykt for å oppdage at «jeg er ond», frykt for at dette er meg, og frykt for utstøtelse og fordømmelse. Her har utøveren rett. Ingen er voldsmenn i den forstand at de alltid vil være sånn, eller i den forstand at volden ikke er noe de kan gjøre noe med.

Opplevelseshavet

Majoriteten av de menn jeg møter er sterkt motstandere av vold mot kvinner. Men, de utøver vold. Som behandlere vet vi at den eneste veien de kan gå mot å kunne leve godt med seg selv og andre går gjennom å ta inn over seg nettopp dette: «Jeg er en voldsmann.»

I mediene tydeliggjøres også opplevelseshavet som ligger mellom en som utøver vold og en som blir utsatt for den. På den ene siden han som sier: «Jeg har jo bare klappet til deg.» På den andre siden hun som i situasjonen kanskje er sikker på at «nå kommer jeg til å dø». Dette er et opplevelseshav de fleste voldsutøvere aldri klarer å krysse. Noe som er helt nødvendig for å bidra til å gjenopprette den trygghet og verdighet som utøveren har ødelagt.

Begrepet «blind vold» passer egentlig veldig godt på denne volden. Fordi utøveren er blind for sine handlinger, han er blind for hva handlingene gjør med kvinnen han utsetter volden for, han er blind for at det er han som har ansvaret for handlingene, og for at disse handlingene handler om ham og ikke om henne. De fleste som utøver vold mot sine nære (partner eller barn), bærer på et ikke-erkjent raseri. Et raseri som kan handle om deres egen oppvekst, om utenforskap, tilkortkommenhet, avvisning, urettferdighet, eller om den volden de selv ble utsatt for. Den det går ut over har egentlig lite eller ingen ting med volden å gjøre.

Tre selvstendige faktorer

I et forsøk på å unngå å ta inn over seg at «det er meg det handler om», eller at «problemet finnes i meg», søker de fleste å finne forklaringer/unnskyldninger. «Det er rusen som gjorde det»! Dette stemmer ikke. Mennesker blir ikke voldelige av å bruke kokain. Det er bare noen som blir voldelige av å bruke kokain – de som i utgangspunktet bærer på et sinneproblem. Slik er det med alle rusmidler. Det er samvirkningen mellom rusmiddelet og det vi bærer i oss som fører til vold.

En annen forklaring kan være «psykiske problemer». Det holder heller ikke. Alle med psykiske vansker eller problemtilstander er ikke voldelige, det er bare noen av dem som blir det.

I realiteten er vold ofte som et kinder-egg, tre ting på én gang. Kombinasjonen av rusbruk, psykiske vansker og aggresjonsproblemer skaper volden. Alle disse tre dimensjonene bør behandles.

Tradisjonelt har det vært sånn at omgivelsene også kan bidra til å forenkle det som er sammensatt og komplisert. Vedkommende selv, deres familier, venner og også fagfolk kan tenke at det er rusen som er årsaken. Og at behandlingen blir å «stoppe rusen». Som regel uten at sinneproblematikken og volden blir adressert.

Det blir en behandling som sender «udetonerte bomber» ut igjen i samfunnet og tilbake i familiene. Bare et lite tilbakefall til rusen vil kunne utløse voldspotensialet som fortsatt er der.

Min melding til den som utøver vold, er: Søk hjelp, våg å gå inn i deg selv og i det som gjør deg til en voldsmann! Ikke «gå utenom». Det finnes hjelp å få, du trenger ikke å være «en voldsmann» resten av ditt liv.

Stiftelsen Alternativ til Vold har 15 behandlingssentre i Norge. Vi vil ta imot deg og møte deg med respekt, varme og faglighet. Det vil komme til å gjøre vondt, men det vil bli bedre. I tillegg er det nesten 50 familievernkontor som kan hjelpe den som utøver vold.