«Jeg ville meg et Hov, men fikk ikke lov, av de som ikke forstår»

Jeg ville meg et Hov, men fikk ikke lov, av de som ikke forstår.

De som hyler om en barmhjertig samaritan, mens de kakler som en sjarlatan.

De som ikke forstår gammel sed og våre forfedres ed.

De som ikke forstår vår hellige rite, gjør ikke noe annet enn å skrike.

De som ikke forstår vår tro på det eldste, de klarer ikke å elske sin neste.

De som ikke forstår snakker om farer, når vi tilber Åser og Vaner.

De som taler om kvinner og deres plass, har ikke møtt Frøya i all sin prakt.

De som taler om å frykte, er de første til å flykte.

Når ÅsaTor hammeren svinger, er det bare onde jotner som gror vinger.

Prestene deres skrek om onde makter, uten å forstå hva de forakter.

I avisene de skrek så de nesten ble hes.

Om farene ved Åsatro og de makter som de så inderlig forakter.

De ropte og skrek om farlige vesen, slike et barn gjør når de ikke ser selv.

Kvinners styrke de lot oss ikke dyrke.

Mektige Frøya, vise Frigg, godeste Idun og Norner tre, de fikk vi ikke tilbe.

Istedenfor må vi drikke blod og spise kjøtt, av et menneske de hevdes født.

Sendt av en skaper som elsker oss så, om vi bare kunne forstå.

Når vi som ikke tror på den galskapen skal ties, så sier det mer enn det som vises.

I Åsatro blir vi lært å være vise, om å gi for å få, så vi kan forstå.

Hva Åser og Vaner forklarer.

Jeg ville meg et Hov, og fikk lov, ut året fikk det nå stå.

Så sko mi nå sjå, kåssen dettan sko gå.

Godt gikk det å godt ble det.

Jeg brøytet snø, feide løv og klippet gresset, ja du skulle bare ha sett det.

Naboer så meg ikke der, for jeg var ikke til besvær.

Myndigheter hevdet jeg brukte ikke plassen, så da måtte mine planer gå i dassen.

Selv om jeg var der dag og kveld, var jeg så stille som en elg.

Medhold de gav til prester så sinte, uten å forstå hvorfor Sunna hun skinte.

Hov måtte bare være bygg, tro måtte bare være en interesse, ellers så kunne de ikke hjelpe.

Jeg nektet å etterkomme, så da ble Hov fjernet når året var omme.

Men til Blot jeg var jeg aldri sen, glede jeg følte når jeg utførte gammel sed.

Slik våre forfedre gjorde, for gode avlinger på jordet.

For friske husdyr og slitesterkt utstyr.

For gode år med sunne får.

For gode vintre der vi ikke beina måtte splintre.

For velstand og gode dager, med Sunna så fager.

De ba ikke om å bli tilgitt for synder de hadde blitt innbilt.

De bar sine Mjølne-smykker, og du kan være sikker på at de beskyttet sine skikker.

De lærte sine barn å fylke, mot mørket med styrke.

De lærte sine barn gamle skikker vær du sikker.

Mang en barn vil vite hva de smykkene jeg går med betyr, ja de blir helt på styr.

Ivrige øyne lyser opp, når jeg taler uten stopp, om ÅsaTor gjør jeg meg forstått.

Mjølne vil de ha, og det er bra, korsets kaos og smerte kan de ikke fordra.

De vil ikke lese boka som handler om å underkaste seg, når de kan lære å ikke være feig.

Styrken de lærer fra visdom de får, det gjør dem ikke til Får.

Med mot i brystet som ikke brister, da er det ingen som kan dem kristne.

Det sies at jeg er ÅsaTor, mektigste Ås på jord.

Jeg hører folk si «Se der kommer ÅsaTor». Og bak meg jeg ser, men der kommer det ingen, og det er det som er tingen.

I oppoverbakke jeg puster og peser, så ÅsaTor undrer hva jeg er for et vesen.

Fly kan jeg ikke, ei påkalle lyn som gir et mektig syn.

To geiter eier jeg heller ikke, ikke eier jeg en vogn jeg flyr over land og rike.

Umenneskelig styrke har jeg ikke, bare den styrke som kreves for å fylke.

Trudvang heter det ikke der jeg bor, så da kan jeg ikke være ÅsaTor.

Jeg eier en Mjølne, på det er jeg sikker, men den brukes til Blot og gamle skikker.

Stolthet jeg føler når folk slikt om meg tror, men det finnes bare en ÅsaTor og han ei her bor.

Men nå har jeg kvadet lenge og vel, om Hov og gammel sed.

Må hende jeg vinker til dere fra Helvegen, når dere selv forlater denne verdenen.

For jeg vet min Wyrd og mye jeg ser, for vi er mange som kan se hva det er som skjer.

Vår arv skal våknes til liv igjen og alt skal bli godt om litt og senn.

Bare husk å gi for å få, så dere makter å forstå.

Alf Reidar Karlsen