Jeg unner alle en dårlig dag

Her en dag satt jeg og surfet rundt på verdensvebben da jeg plutselig ramlet over en kommentar rundt nedstemthet og vintermørke.

«Rett ned gata mi, det», tenkte jeg, før jeg leste tips og triks mot alt fra slitenhet til trøstespising. Helt til slutt ble det kvittert at «hvis du kjenner på mørke tanker, så ring hjelpetelefonen».

Og akkurat der satte jeg den halvkalde traktekaffen i halsen. Ok, ikke misforstå. Dette er utmerket råd. Tunge tanker bæres best i fellesskap, og de tyngste tankene kan være livsfarlig å bære alene.

Samtidig var det noe annet som slo meg, ja, for å være helt ærlig ble jeg sur. Skikkelig sur. Ikke søren om en hjelpetelefon skal blande seg i mine mørke tanker.

De skal jeg kose meg med i fred.

Saken er nemlig at jeg blir midlertidig melankoliker, særlig om vinteren. Jeg liker hvordan mørket kommer og sender tankene i en dempet retning. Jeg liker hvordan landskapet mister sin glans, og bladene faller fra trærne.

Jeg liker hvordan snøen kommer og legger sitt kalde lokk på alt. Når natten er på sitt aller lengste og sommeren er så langt ute av syne at du nærmest ikke kan huske det.

Da liker jeg å tenke på døden.
Evigheten.
Forgjengeligheten i alt.

Min egen tankefulle pause i en årstid som inviterer til nettopp melankoli.

Og faktum er at jeg trives i denne pausen, jeg liker å tilbringe tid i min indre vinter. Og jeg liker når andre deler sin indre vinter med meg. Jeg trenger disse periodene til å hente meg inn. Jeg må ha dem for å bearbeide og fordøye. Gjøre meg klar for en ny sommer.

Og det er mange der ute som trenger sine rolige øyeblikk der livets harde realiteter gås etter i sømmene. En pause som like gjerne tas om våren, for den saks skyld.

Dessverre er det en tendens i samfunnet til å gjøre melankolien til en sykdom. Som om vi straks vi merker en følelse som ikke er pur glede med et hint av håp, må google en psykiatrisk diagnose for å finne ut hva som er galt med oss.

Det er som om vi har mistet begrepene for alt det som ligger mellom en god følelse og en diagnostiserbar depresjon.

For i takt med demokratiseringen av psykologien og åpenhet rundt mental helse har det skjedd noe veldig underlig: nemlig at vi plutselig har et godt språk for psykisk sykdom, samtidig som vi har et elendig språk for det helt vanlige smertefulle livet.

Og ikke misforstå: Det er helt magisk at vi kan snakke om psykiske diagnoser på en god måte, men vi må ikke slutte å snakke om livets helt normale skyggesider. Det som er vondt, men ikke sykt.

Vi snakker mye om sosial angst, men vi snakker ikke om den grunnleggende frykten som ligger i oss alle, frykten for å elske, men ikke bli elsket tilbake.

Vi snakker om depresjon og tanker om å ta sitt eget liv, men vi snakker ikke om den helt vanlige sorgen og smerten man kan bære i livet, om tapene, om ensomheten, om det meningsløse i eksistensen. Det helt normale i å ligge våken på natta og tenke over alt, fra vanskelige valg til hvordan man skal håndtere en renteøkning til.

Og problemet er at når vi mister dette spekteret, så kan det oppstå en forventning til at livet skal være en dans på roser.

Og er du ikke lykkelig, så er det fordi du ikke isbader mange nok minutter i uka, ikke trener nok, eller ikke har hatt et positivt nok syn på livet. Og er du ikke lykkelig, ja da er du syk og du skal ha en diagnose. For det finnes ingen mellomting lenger.

Men nedstemtheten mange opplever er ikke nødvendigvis en depresjon, men en helt vanlig periode i livet. For faktum er at livets fortreffelighet er oppskrytt, uansett hvor ofte du isbader.

Og det er kanskje ikke så rart at det har blitt sånn, for går du på sosiale medier så får du drøssevis av videoer som forteller om symptomene på angst og kompleks PTSD, men ingen som forteller at det er helt normalt å synes at ungdomstiden er veldig vanskelig, og at de fleste av oss kan føles oss utrygge i møte med andre.

På psykologistudiet har vi egne kapitler som handler om å kjenne seg igjen i diagnoser, men ikke ha dem. Kapitler som forklarer forskjellen på livets motgang og en sykdom, kapitler som sier «NEI, eksen din hadde ikke en personlighetsforstyrrelse, han var bare en vanlig drittsekk».

Dessverre kommer ikke TikTok og Instagram med slike forklaringer. Der er 30 sekunder video med kort og konsis opplisting av symptomer som det meste av befolkningen kan kjenne seg igjen i, og deretter kommer diagnosen.

Jeg er bekymret av to grunner:
Vi mister forholdet til livet som noe vanskelig og hardt, til motgang som en naturlig del av det å være menneske. For det andre utvanner vi diagnosene. Folk som faktisk lider av for eksempel autisme, opplever andre som sier «ja, sånn er mannen min også».

Men det er altså lang vei fra å være uoppmerksom og sosialt klønete til å være autist. Og det vet de som har diagnosen.

Nei, la oss ta tilbake melankolien. La oss få leve et ekte liv med ekte mennesker og ekte nedturer. Det er perioder i livet der en mørketid er etterlengtet, siden det er det eneste som matcher innsiden.

Og la meg for guds skyld få lov til å ha en vond følelse uten å måtte dele det med en hjelpetelefon.