– Jeg så at mor ble redd. At hun tok hånda mot munnen

Svein Egil Ueland husker nøyaktig hvilken pult han satt ved og nøyaktig i hvilket klasserom.

Han var blitt 12 år. Noe begynte å skje i kroppen hans. Plutselig kastet han et blikk mot en klassekamerat. På en annen måte. Da han kom borti ham, var det som om han fikk et elektrisk støt.

På skolen ble det ikke snakket så mye om himmelen. Han husker at ordet salighet ble brukt. Fred. Lærerne eller forstanderen kunne også nevne «glede» og «kjærlighet», men de virket ikke så glade når de sa det.

De lærte mye mer om helvete.

Helvete var det motsatte av himmelen, et etterliv med evig pine. I de gammelmodige danske tekstene leste barna om svovel og muld og mørke.

Helvete ble manet fram til det til slutt var virkelig for dem.
At jeg skal havne i helvete, er det foreldrene mine er aller mest redd for, tenkte 12-åringen.

«Broen kan ramle sammen mens du går på den», fikk de høre på skolen. Man måtte alltid være rede til å møte Gud. Derfor trengte du alltid tenke på hvor du var og hvem du var sammen med.

Svein Egil forsto hva han måtte gjøre. Hver kveld måtte han be om tilgivelse for alt det galne han hadde gjort. Han var en snill gutt, så det var ikke sikkert det var så mye.

Men det var alltid syndige tanker.

Du skal ikke ha egne tanker, dine tanker er synd, lærte de.

«Du har ingenting godt av deg sjøl», det var munnhellet.

Dersom han hadde tenkt noe man ikke burde, og ikke fikk gjort opp for det, kunne han være fortapt.

Men det var alltid tilgivelse å få for den som angret.

Hvis en hadde slått noen, eller tatt noe som ikke var ditt, var angeren enkel å forstå. Da hadde noen blitt lei seg – han angret og kunne få tilgivelse. Da ville regnskapet gå opp.

Men hva når det var et ønske eller et behov?

Da kvelden kom, foldet han hendene.

Han angret ikke.

Han ble glad når han tenkte på ham han var forelsket i.

Han visste at det var mennesker som var blitt utstøtt fra menigheten og som ikke hadde kontakt med sine egne foreldre.

Og det for synder han syntes var mye mindre enn hans.

Dette bygget seg voldsomt opp i ham. Han ba og ba om at hans første forelskelse skulle gå over. Kan jeg ikke bli forelsket i en jente heller, kjære Gud? Det var ei som het Inger på skolen som tok en lang omvei for å følge ham hjem hver eneste dag.

Men følelsene slapp ikke taket.

Ingen kunne noensinne få vite dette.

Aller minst foreldrene.

Han ville dem ikke så vondt.