Jeg misunte de av vennene mine som hadde en pappa

Jeg er åttito år gammel. I åtti år har jeg levd et liv uten pappa. Uten å ha kjent pappa. Han døde da jeg var to år gammel. Jeg er overbevisst om at det har preget meg og det livet jeg har levd.

Sammenlignet med mange andre i min aldersgruppe, har jeg hatt et privilegert og spennende liv. Barndommen var trygg. I oppveksten og ungdomsårene fikk jeg en god utdannelse, noe som igjen førte til interessante og spennende jobbmuligheter.

Jeg har vært gift i 55 år med den samme kona. Vi er fortsatt kjærester og har et godt og trygt samliv. Vi har to kjekke barn og fem flotte barnebarn. Kona og jeg gleder oss over at samtlige har det bra.

Jeg har vært pensjonist i 15 år. En pensjonisttilværelse over all forventning, i trygghet, fred og harmoni. Jeg føler at livet har vært snill med meg. Det har vært oppturer og nedturer, men nedturene har aldri vært større enn at jeg alltid har klart å reise meg igjen.

Til tross for et fantastisk godt liv, så har det ikke gått en eneste dag uten at jeg har følt på savnet etter pappa. Helt siden jeg var en liten guttunge frem til i dag, som gammel bestefar, har jeg følt på dette savnet. Jeg har alltid vært en glad og optimistisk person, så savnet har aldri gått over i sorg og tristesse, men heller en form for vemod i enkelte perioder og situasjoner. Jeg har aldri hatt noen traumer på grunn av savnet.

Da jeg var liten gutt savnet jeg pappa fordi jeg ikke hadde en pappa å gjøre ting sammen med. Jeg hadde ikke en pappa som kunne hjelpe meg med ting jeg ikke klarte selv. Jeg savnet en pappa jeg kunne være stolt av. Jeg misunte de av vennene mine som hadde en pappa.

I ungdomstiden savnet jeg pappa som rådgiver og veileder. En som kunne fortelle meg hvordan det er å være gutt. Hvordan takle overgangen til voksenlivet i alle dets former. Råd om utdannelse og yrkesvei. Kort sagt en pappa jeg kunne dele mine innerste tanker med.

Jeg er overbevist om at fravær av pappa gjorde meg ganske usikker som ungdom. Jeg var en nokså beskjeden og selvutviskende ung mann, med et betydelig underskudd av selvtillit. Jeg var alltid nødt til å ta alle de viktige avgjørelsene i livet på egen hånd, uten å kunne si «hva ville pappa ha gjort?»

Jeg vet ikke hvordan pappa ville ha vært som far, men jeg følte savnet av pappa da jeg selv ble far. Jeg hadde jo aldri hatt en pappa, så hvordan kunne jeg da vite hvordan en god far skal være? Mine barn har klart seg bra i livet. Vi har det godt sammen, men om det er på grunn av meg eller på tross av meg som far, det vet jeg ikke.

Nå er jeg blitt en gammel mann, men savnet etter pappa er der fortsatt, hver dag. I dag savner jeg det å ha minner om pappa. Hvordan kunne vi ha hatt det dersom han hadde levd gjennom min ungdomstid og tidlig voksenliv. Tanker om hvordan mitt liv da ville ha utviklet seg.

Til tross for å ha levd med savnet etter pappa gjennom et langt liv, så føler jeg at livet har vært et fantastisk godt sted å være. Jeg har vært privilegert. Det savnet jeg følte i ungdommen og tidlig voksenliv kunne tidvis være fylt av vemod. I dag er savnet mer positivt ladet. Jeg innbiller meg at pappa sitter på en sky og følger med på det livet jeg har levd. Kanskje er han litt stolt av meg, til tross for at livet ble som det ble for oss begge.

Alle gutter trenger en pappa i livet sitt.