Fra habilitet til korrupsjon

Bagatellisering etterlater et inntrykk av at kritikkverdige forhold i ledelsen får passere, mens reglene reduseres til formaliteter.

Habilitetsreglene skal sikre tillit, upartiskhet og beskytte ansatte mot mistanke om urent trav. Reglene er tillitsbaserte: Den som er inhabil, skal selv trekke seg helt unna saken.

Å være inhabil er ikke ulovlig. Det er en situasjon man havner i. Problemet oppstår først når den inhabile ikke trer til side, men fortsetter å påvirke saken – og når virksomheter bagatelliserer eller dekker over forholdene.

Habilitetsreglene er rettsstatens førstelinjeforsvar. Som Eva Joly poengterte i Morgenbladet 01/09/2023: «Habilitet er stadiet foran. Habiliteten skal hindre at det oppstår fristelser, og at det blir reist spørsmål om korrupsjon.»

Men habilitetsreglene er ikke laget for å håndtere bevisst utnyttelse av inhabilitet. Når en ansatt utnytter sin inhabile posisjon for å fremme egne eller institusjonelle interesser, er man utenfor reglenes formål. Da er det ikke lenger en habilitetssak, men maktmisbruk – og i alvorlige tilfeller en form for institusjonell korrupsjon.

Straffeloven har et snevert korrupsjonsbegrep og forutsetter en transaksjon – penger, gaver eller utilbørlige fordeler. Den sier lite om makt som misbrukes uten synlige ytelser, om systemer som beskytter seg selv, eller om ledere som dekker over hverandre for å bevare ro, kontroll og unngå ansvar.

Transparency International har en bredere definisjon: misbruk av makt i betrodd stilling for privat gevinst. Den fanger opp nettopp det som faller utenfor straffelovens rammer – maktmisbruk som gir institusjonell beskyttelse, omdømmevern og ansvarsunndragelse.

Derfor må vi kunne diskutere korrupsjon i denne videre forstand. Å unnlate å bruke ordet der det hører hjemme, tjener bare dem som begår overtrampene. Språket vårt må reflektere alvoret hvis vi skal beskytte rettsstaten, ivareta fellesskapets interesser og bevare tilliten til institusjonene som bærer demokratiet.