Jeg har vært trener i barne- og ungdomsidretten i ti år. Jeg vil advare om en tydelig trend.

En liten gruppe av de superambisiøse får prege stadig mer av utviklingen. De snakker høyere, tar mer plass og agerer nå mer åpenlyst enn før på tvers av verdiene norsk idrett er tuftet på, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen, NTB

Utviklingen kan lede til et separat elitespor for barn, et spor som truer den norske idrettsmodellen.

Voksne lager elitelag av ni- og tiåringer. Samtidig blomstrer markedet for privattrenere og akademier som lover raskere vei til toppen fra stadig lavere alder. Kartleggingen av talenter og jakten på neste gullkantede eksport til internasjonal fotball begynner i barneskolealder.

Mye av dette skjer innenfor rammene av den tradisjonelle barneidretten, i helt vanlige breddeklubber. Anekdotiske skrekkeksempler er lette å finne, fra Kristiansand via Siggerud til Alta. Men mest av alt ser vi en tydelig trend vi skal ta på stort alvor: at noen få voksne med voldsomme ambisjoner fritt får ødelegge for de mange. Det kan vi ikke lenger akseptere.

Grunnpilarer under press

Jeg har ti års erfaring som trener i barne- og ungdomsidretten og har drevet podkasten Pappatrenerne, der jeg har fått snakke med utøvere, trenere og forskere fra aller øverste internasjonale nivå.

Vårt fokus i podden er at mange av kjerneverdiene som norsk idrett er tuftet på, er under kraftig press. Allsidighet, lek og tålmodighet erstattes av selektering, spissing og kortsiktig resultatjag. Til tross for at den norske modellen er internasjonalt beundret fordi den både skaper enorm deltagelse blant barn og produserer verdensstjerner på løpende bånd, prøver ambisiøse krefter å endre idretten fra grasrota og oppover.

Kronikkforfatteren har ti års erfaring som trener i barne- og ungdomsidretten. Foto: Stein Bjørge

Debatten i vår Facebook-gruppe for foreldretrenere (med 6100 medlemmer) om disse temaene har spisset seg til de siste årene. Etter å ha fulgt og deltatt i dette ordskiftet frykter jeg at en fruktbar sameksistens mellom de få ambisiøse og alle andre blir umulig. Som i et skrantende ekteskap kan partene i praksis ende opp med å leve hver for seg dersom utviklingen ikke snur.

De superambisiøse tar mer plass

Hvordan havnet vi her? Utviklingen kan ha løpt fra de tradisjonelle idrettsklubbene, som lenge bar idealet om at bredde og elite kan leve side om side.

Til tross for at den store majoriteten av voksne som er involvert i barneidrett har sunne holdninger og verdier, er det en liten gruppe av de superambisiøse som får prege stadig mer av utviklingen. De snakker høyere, tar mer plass og agerer nå mer åpenlyst enn før på tvers av verdiene norsk idrett er tuftet på.

Et slikt destruktivt press skal klubbene stå imot. Når noen vil toppe laget og dyrke enerne tidlig, burde klubbenes kultur og regelverk sette foten ned. Det blir stadig vanskeligere. Mange opplever at idretten blir en arena for barn som mestrer best og foreldre som vil mest.

Fra «flest mulig» til «pay to play»

Samtidig er barn blitt en del av idrettsøkonomien. Akademier rekrutterer ned i barneskolealder og kapitaliserer på foreldrenes proffdrømmer. Forskere og eksperter advarer om et klasseskille der lommeboken avgjør hvem som får være med.

Tilhørighet i klubb og nærmiljø utfordres av en tiltagende shoppingmentalitet blant unge utøvere. En fersk undersøkelse dokumenterer en kraftig vekst i spilleroverganger blant barn og unge i Oslo-fotballen fra 2009 til 2023, og at overgangene skjer i stadig yngre alder (Bjørndal mfl., 2024).

Studien peker på økt profesjonalisering, sterkere økonomiske incentiver og fremveksten av private akademier som viktigste drivere. Dette utfordrer selve idealet om «flest mulig, lengst mulig», som har vært norsk idrettspolitikk i snart 40 år.

Internasjonalt ser vi hvor det ender når lommeboken får styre. I USA er «pay to play» blitt normalen.

«Pay to play» er en idrettsmodell der deltagelse og tilgang til de beste lagene kjøpes gjennom høye egenandeler. En viktig del av dette er såkalte «travel teams», elitelag som opererer utenfor det lokale skole- eller breddeopplegget, gjerne private. Disse lagene reiser til turneringer og kamper på tvers av byer og regioner, og ofte nasjonalt. Når kostnaden legges på familien, blir deltagelse og utviklingsløp i stor grad et spørsmål om betalingsevne.

Resultatet er sosialt skjev rekruttering og lavere deltagelse i lavinntektsgrupper, mens idretten prioriterer dem som kan betale fremfor dem som trenger fellesskapet mest.

Deler av Europa har sett samme utvikling med dyre akademiløp og tidlig seleksjon. Når vi åpner for stadig mer privat finansiering her hjemme, importerer vi i praksis «pay to play» – og risikerer å gjøre idrettsglede til et økonomisk prosjekt for de få.

Konsekvensen er et resultatfokus som stjeler barndom. Den frivillige, nære klubbhverdagen, der også korps, ski og venner får plass, taper terreng. Norsk idrett har om lag 50.000 til 70.000 færre medlemmer enn i 2019. Nedgangen har særlig berørt ungdom fra 13 til 19 år, og spesielt jenter.

Slik kan skilsmissen se ut

En rendyrket elitesatsing for barn er ikke bærekraftig. Breddeidretten vil derimot kunne blomstre på egen hånd uten de superambisiøse, med et revitalisert mandat om å rendyrke lave kontingenter, frivillighet, lek, variasjon og rom for dem som vil kombinere idrett med andre interesser.

Foreldre som velger elite- og satsemiljøer, vil på sin side måtte definere egne rammer for talentutvikling, økonomi og rekruttering og må, i motsetning til i dag, ta fullt ansvar for konsekvensene av sitt valg.

Når elitelag og -utøvere kun møter likesinnede, oppstår helt andre realiteter enn når slike satsinger snikinnføres innenfor breddens rammer. Foreldre som velger elitesporet for sine barn, vil også velge et eget sett spilleregler: mer reising, mer spesialisering, mer testing og en tydeligere seleksjon.

Det er et tøft valg å ta på vegne av et barn. Når vi vet at under 1 prosent av dem som begynner med idrett, når toppen, er hard satsing i barneårene et nådeløst lotteri. Likevel virker dette valget nærliggende for stadig flere.

Flertallet bør bli hos leken

Hvem får barna i denne skilsmissen? Svaret bør være opplagt: Flertallet bør bli hos leken, nærmiljøet og fellesskapet så lenge som mulig.

Vi snakker om en av samfunnets viktigste oppvekstarenaer, der vi ruster mennesker for et liv med god helse og sosial kompetanse.

Den norske idrettsmodellen er i verdensklasse når det gjelder å skape positive effekter. Den kan fortsatt være en internasjonal suksesshistorie, men da må vi slutte å late som om elite og bredde drar i samme retning. Først da kan vi redde kjærligheten til idretten – for flest mulig, lengst mulig.