Jeg har lest en bok om å spise menneske­kjøtt – det ble heftig

Hei sveis!

Den argentinske romanen «Kjøtt snakker ikke» er et internasjonalt fenomen, særlig elsket av unge lesere. Denne uka kom kannibalismeboka på norsk.

Da jeg var ung hadde jeg lyst å bli slakter eller kirurg. Jeg har alltid likt kjøtt og vært opptatt av anatomi, så jeg tenkte de yrkene var hipp som happ, bare jeg fikk ha rått kjøtt mellom hendene. Sånn sett følte jeg meg godt rustet til å lese en bok om kannibalisme.

Men vil forfatteren underholde, sjokkere eller drive samfunnskritikk? Jeg tok spørsmålene mine med i sekken da forfatter Agustina Bazterrica var på Norgebesøk for et par dager siden.

Jeg gransker også mitt forhold til Dag Solstads bøker, for er det meg det er noe galt med?

Sett på kaffen, og unngå kjøttmat mens du leser ukas Bokbrev!

Når vi tenker på Argentina, tenker vi vel først på tango, fotball – og på rødt kjøtt. Ikke rart da at roman om en verden der kannibalisme er satt i system, faktisk er skrevet av en argentiner.

– I Argentina er kjøtt som en religion, sa Agustina Bazterrica da jeg traff henne på forlaget hennes i Oslo.

– Alle samles med familie og venner til grilling på søndager. Det er en veldig fin sosial begivenhet i kulturen vår.

I mange år var Agustina vegetarianer, og fikk sin del av slengbemerkninger fra sine kjøttelskende medborgere.

Ideen til en roman der mennesker har begynt å spise hverandre, kom fra samtaler med storebroren, som er kokk. Han fortalte om hvor prosessert dyrekjøtt egentlig er. Agustina tenkte at en skrekkroman ville la henne fabulere rundt hvordan mennesker behandler dyr og kjøtt.

Kannibalisme er tabu over hele kloden, så hvordan skape et troverdig romanunivers der mennesker spiser hverandre?

Løsningen ble et virus: Handlingen foregår etter at et farlig virus har gjort dyrekjøtt giftig. Alle dyr har måttet avlives, også kjæledyr som katter og hunder(!) Men menneskene vil ha kjøtt til middag, koste hva det koste vil.

Først går folk løs på migranter og andre sårbare mennesker, så setter myndighetene menneske­kjøtt­produksjon i system. Disse kalles enheter og avles fram, med helsekontroller og regulering av avl og slaktemetoder. Menneskene som skal bli mat behandles med andre ord slik husdyr behandles i industrielt landbruk i dag.

For å unngå at de skal skrike eller snakke, kuttes stemmebåndene deres i ung alder, derav den norske tittelen: «Kjøtt snakker ikke».

Hovedpersonen Marcos jobber med avl, og gjennom hans øyne får vi lesere tilgang til oppdrettsanlegg, slakterier og laboratorier. En dag får Marcos en ung hunn i gave, og begynner å se noe menneskelig i henne.

Språket i boka er med vilje enkelt og korthugd, så det er lett å lese, men et upoetisk sted å være.

Man skulle tro folk ville styre unna et så grotesk tema, men «Kjøtt snakker ikke» er oversatt til 32 språk og har solgt over en halv million eksemplarer.

Særlig yngre lesere kaster seg over romanen, som kom ut på spansk med tittelen «Cadáver exquisito» i 2017 og på engelsk i 2020, som «Tender is the flesh». Foreldre forteller at plutselig kommer sønnene deres og maser om at de også må lese boka.

Men dette er ingen kosebok. Lesere rapporterer også om kvalme og mareritt. På TikTok har reaksjonsvideoer blitt et eget fenomen, med 16 millioner views. Noen reagerer på kannibalismen, veldig mange filmer sin reaksjon på slutten av boka.

Jeg gikk også gjennom ulike faser mens jeg leste denne dystopiske romanen. Det første jeg lurte på, er om jeg overhodet ville klart å spise menneskekjøtt.

Mange har allerede stilt seg det spørsmålet etter å ha sett filmene «Alive» (1993) eller «Society of the Snow» (2024), begge basert på boka «Alive: The Story of the Andes Survivors».

I 1972 falt et fly ned i Andesfjellene, med et uruguayansk rugbylag om bord. Det var så godt som null mat om bord, så mens de ventet på å bli funnet, så de overlevende seg nødt til å spise biter av sine døde og frosne medpassasjerer. Slik overlevde ganske mange i 72 dager.

I et så ekstremt tilfelle kan man kanskje bryte tabuet om menneskekjøtt, men vi ville vel aldri lagt en menneske-entrecôte på tallerken, som den vanligste ting i verden?

Agustina Bazterrica forteller at da boka kom på spansk i 2017, ble den lest som en sci-fi roman, en virkelighetsfjern dystopi, med ekko av George Orwell.

Så skjedde mye rart: Koronapandemien lammet hele verden og fikk oss til å legge om livene våre. I Argentina overrasket den høyreorienterte bajasen Javier Milei med å vinne presidentvalget. Nå i 2025 truer Trump & Co med å annektere Grønland og Canada, og myndighetene ber oss preppe for krig.

Hvem så dét komme, liksom?

Bazterrica mener slike uventede hendelser viser at vi mennesker kan venne oss til mye, og at vi ikke kan utelukke kannibalisme, gitt de rette omstendighetene:

– Det er nesten umulig å se for seg, men sannsynligheten er ikke lik null.

Agustina sier vi også kan lese romanen symbolsk, som at vi mennesker spiser hverandre i et kapitalistisk og kriminelt system.

– Akkurat nå, mens vi drikker vin og koser oss på boklansering, blir kvinner flere steder i verden voldtatt og kjøpt og solgt som varer.

Det er en mørk roman, dette. Men forfatteren håper at den vil få lesere til å tenke. En leser hadde spurt hvorfor Agustina ikke heller kunne skrive om noe vakkert:

– Fordi jeg lever i denne verden, så mørk som den er, og jeg mener den kan bli bedre.

Én ting før jeg gir meg med kannibalisme for i dag: Man blir litt rar av å lese denne boka, der menneske­tunge serves urtemarinert, på en seng av kimchi og sitronpoteter. Jeg har begynt å spørre folk hvilken del av menneskekroppen de helst ville spist, og det er delte meninger på den fronten.

Selv forestiller jeg meg at den kjøttfulle delen under tommelen kan egne seg som en slags buffalo wing, med BBQ-saus på. Er de store lår- og leggmusklene best som biff, som noen mener? Kan svamplegemet penis kanskje behandles som en slags sopp, hakket og surra i smør og kverna pepper?

Agustina Bazterrica brukte et halvt år på å lese seg opp, blant annet på ekte tilfeller av kannibalisme. Jeg måtte så klart spørre henne om hva som er den mest velsmakende delen av menneskekroppen:

Trykk for skrapemodus

Ææsj, nå må vi videre på noe annet.

Mitt uavklarte forhold til Dag Solstad

Da Dag Solstad døde 14. mars, var NRKs podkast Leseklubben midt i «Genanse og verdighet». De måtte ta innover seg at forfatteren de snakket om ikke var mer. Måtte de nå snakke mer respektfullt om boka, og bare si pene ting?

Solstad gikk ikke av veien for en ærlig tilbakemelding, så Leseklubben kom fram til at de ville fortsette med ærlighet, og det gjør jeg også.

Sesongen er ikke ferdig, men jeg har hørt ferdig lydboka, hvor Kai Remlov utmerket gestalter Elias Rukla, en av våre mest kjente litterære figurer. Som vanlig sitter jeg igjen med blandede følelser.

Språket til Solstad er en nytelse, en litterær stemme som er så smittsom at man begynner å skrive lange setninger som selvbevisst snirkler om seg selv. Og så er han jo så morsom, selv når han beskriver menneskets dype ensomhet.

Noen av mine beste venner er hard core Solstad-fans. Så er det meg det er noe galt med? Jeg har gransket mitt indre og funnet noen grunner til at Solstads bøker ikke når helt inn i hjertet mitt.

For det første er Solstad veldig, veldig norsk. Han snakket ingen fremmedspråk, og skildret et ganske isolert Norge, før globalisering og internett. Solstads personer kommer fra en norsk stasjonsby, og setter seg gjerne på et tog lenger innover i landet.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette innadvendte norske, og får litt klaustrofobi av hans personer som virker fanget i et trangt samfunn.

Så er det dette med politikk. Flere av Solstads romaner utforsker hva det vil si å tilhøre venstresiden, særlig AKP (m-l). Da vi flyttet hjem til Norge og jeg begynte å studere litteratur, hørte jeg mye snakk om denne PROFIL-bevegelsen.

Jeg ble ganske overrasket da jeg skjønte at det bare var snakk om en liten gjeng med forfattere som drev et tidsskrift på 1960-tallet. Jeg kommer fra et hjem der man setter ut hvitløk for å skjerme seg mot kommunister, og har aldri følt meg på innsiden av noen politisk bevegelse, så også her står jeg utenfor.

Som kvinne opplever jeg dessuten Solstad ikke er så interessert i kvinner, og «Genanse og verdighet» er et godt eksempel. Allerede i første setning får vi vite at Elias Rukla er misfornøyd med sin kone, fordi «hun har est ut».

Mens Elias Rukla og kompisen sitter oppe og diskuterer kunst og politikk til langt på natt, går den storslagent vakre Eva Linde og legger seg. Ikke fordi hun er trøtt. Hun ligger våken og lytter til de to smarte mennene prate.

Snakk om å bli parkert! Alle kvinner jeg kjenner ville deltatt i diskusjonen med hud og hår, og det gjelder fra min farmor til min stedatter.

Hele boka ender med en rant fra Elias Rukla, der han er provosert hvor mye hans vakre kone har tapt seg, hvordan hun har est ut og hvor overfladisk hun er. Det sier kanskje mer om ham enn om kona, men jeg opplever ikke at kvinnene i Solstads romaner får være ekte mennesker, med et komplisert sjelsliv – det er reservert Solstads mannlige hovedpersoner.

Dag Solstad var kjent for å hate Amerika og populærkultur, og være helt uinteressert i musikk. Verden ble bare mer fremmedgjørende for ham i så måte, og han virket ganske negativ til utviklingen i sine siste leveår.

Samtidig er det veldig aktuelt å lese om menn som ikke føler seg tilpass i sin tid. Jeg er spent på om en mer kosmopolitisk leser, flasket opp på amerikanske TV-serier og TikTok, fortsatt finne seg til rette i hans litteratur, eller om bøkene vil leses som historiske dokumenter over et Norge som var.

Time vil sjåv, som de sier i Flåklypa Grand Prix.

Husk at jeg alltid lurer på hva du mener og tenker, så fortell meg gjerne det i kommentarfeltet, eller send meg en e-post om du har noen lengre resonnementer på hjertet.

Snakkes!

Kommentér

Orker du lese boka til Agustina Bazterrica? Hvilken bit av menneske tror du smaker best? Eller vil du heller kommentere Solstads bøker, så gjør gjerne det!