Er det ikke stillere i år?

Det er litt stillere rundt Eurovision Song Contest i år.

Ikke rundt selve spetakkelet, så klart. På scenen i Basel er det like mye dunkebass, pyroeffekter, jubelbrus og ropesang som vanlig.

Men i gatene er det mindre. De som demonstrerte iherdig og i lang tid mot Israels deltagelse i fjor, har ikke holdt presset oppe. I fjor virket Eurovision-byen Malmö å være på randen av borgerkrig. Før det hadde vi i NRK i lange tider måttet passere demonstranter som stod ved inngangen til Marienlyst hver eneste dag og ville ha kontakt. I år er det ingen.

Hva skjedde med aktivistene som mente at Israel måtte ekskluderes på grunn av krigen i Gaza? Føler de mindre sterkt et år senere?

Neppe.

Snarere er det nok tre ting som har skjedd. De henger sammen.

For det første er det utmattende å demonstrere. Det er slitsomt å insistere på at motparten skal gjøre noe de ikke vil gjøre. Det krever at et stort antall mennesker stiller opp, gratis, igjen og igjen, og fremsetter kravene sine med samme intensitet. Det er vanskelig å opprettholde noe sånt over tid. Det er slitsomt å dundre på en dør som aldri åpner seg. Propalestinske demonstranter fra i fjor kan fortelle at mange av de som stod på kravene i fjor nå er sykemeldt.

For det andre er det, som en konsekvens av dette, færre ressurser å ta av for aktivistene. De må velge og prioritere. Da er det nok større vilje til å rette oppmerksomheten mot politikere og pengefolk enn mot showet i Basel.

For det tredje er det ikke lett å finne en strategi for den som vil ta kampen med European Broadcasting Union (EBU) og Eurovision.

I fjor kom det flere oppfordringer til boikott av hele greia. Det var det ikke mange som adlød. Til det er det rett og slett for mange som vil ha Eurovision Song Contest i livet sitt. Som ikke er engasjert i konflikten, eller ikke er det i den grad at det påvirker seervanene deres.

Etter fjorårets show kunne EBU, neppe uten en viss lettelse, fortelle at de tre liveshowene hadde samlet til sammen 163 millioner TV-tittere, og at dette var én million mer enn året før.

De som valgte å boikotte, bidro heller snarere til å styrke enn til å svekke Israel. For da stemmene var talt opp, viste det seg at Israel og sanger Eden Golan hadde fått nest flest såkalte folkestemmer. Jurystemmene gjorde at Golan sank ned til en femteplass totalt, men den høye plasseringen ble likevel sett på som en revansje.

Her spilte det nok inn at mange av Israels støttespillere organiserte seg, og det at tilskuere kan sende et ubegrenset antall stemmer, gjorde at de kunne fremstå som mer tallrike enn de kanskje var. Likevel var det vanskelig å fremstille demonstrasjonene utenfor som folkets røst når såpass mange av folket stilte seg på motsatt side.

Blant demonstrantene fra i fjor vil du finne de som mener at det var feil å oppfordre til boikott. Samtidig er det ikke åpenbart hva som ville vært en alternativ fremgangsmåte for de som mente Israel ikke burde vært med.

Det er enklere å stemme på en deltager enn mot en deltager. Sistnevnte krever at det finnes et annet samlingspunkt, fordi stemmer som spres tynt utover, ikke vil merkes på samme måte. Og det var ikke gitt hvem et slikt samlingspunkt skulle være.

Nå er det fremdeles demonstrasjoner mot Israels deltagelse. Reaksjonene i år kommer dessuten fra tunge aktører. Atten norske artister ba i en kronikk NRK om å kreve å få Israel utestengt. Internasjonalt har over sytti tidligere Eurovision-deltagere forlangt at Israel må ut. Fra kringkasterne i Irland, Spania Slovenia og Island har det kommet anmodninger om at temaet i alle fall må kunne diskuteres.

EBU holder fast ved at Eurovision skal være en upolitisk konkurranse. At det ikke er staten Israel som er medlem i kringkasteralliansen, men kringkasteren Kan, som ikke kan sees på som ett med den israelske regjeringen.

Historisk sett har EBU vegret seg voldsomt mot å kaste ut noen som helst, og insistert på at konkurransen bare skal handle om musikken og sceneshowet.

Da Russland gikk inn i Ukraina, sa de først at landet ville få delta i Eurovision på vanlig måte. Først etter sterke reaksjoner fra flere medlemmer, og etter at de fleste europeiske land hadde kuttet alle kulturelle bånd til Russland, ga de etter.

Men selv om demonstrasjonene ikke er like voldsomme i år, er EBU på ingen måte ute av denne skogen. For det er ikke utenkelig at Israel vinner. Og hva skjer hvis det ligger an til å bli en ny finale i Tel Aviv? Da vil presset på både deltagere og deltagerland nå nye høyder, for ikke å snakke om den tilspissede sikkerhetssituasjonen som vil oppstå.

Så du skal ikke se bort fra at det er en og annen høytplassert mann og kvinne i EBU som i sitt stille sinn håper at fagjuryen vil redde dem i år også.