Jeg har funnet håp i et forskningsfunn

Vi mennesker har en lang tradisjon for å love hverandre å holde ord. Lovnader brukes av barn som forteller hverandre hemmeligheter, kjærester som frykter utroskap, i retten når vitner skal forklare seg, og når statsledere tas i ed. Vi lover hverandre ting fordi vi tror og håper at det fører til en større forpliktelse til å gjøre som lovet.

Kan en enkel lovnad redusere omfanget av juks på eksamen ved landets universiteter og høyskoler? Hvordan kan i så fall denne lovnaden se ut?

Vi som jobber på norske universiteter og høyskoler har akkurat lagt bak oss nok en intens eksamensperiode. En ny utfordring vi har fått, er at språkmodeller basert på kunstig intelligens (KI) kan brukes til å generere hele oppgavesvar, uten at vi egentlig har noen reell mulighet for å avdekke det.

Språkmodeller basert på KI, slik som ChatGPT, kan brukes til mye fornuftig. Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens på UiA, har i denne spalten tidligere argumentert for mange av fordelene. Studenter kan for eksempel bruke KI som samtalepartner for å utvikle ideer, eller for å mer effektivt få oversikt over forskningslitteratur. Studenter kan imidlertid også bruke KI på måter vi ikke ønsker, og som etter universitetenes reglement ikke er tillatt. Det gjelder særlig bruken av KI for å skrive hele eller deler av oppgaver de leverer inn til vurdering, og som studenter oppgir at de selv har skrevet. Denne måten å bruke KI på er definert som juks.

Problemstillingen vi står i er at språkmodeller basert på kunstig intelligens nå er blitt imponerende gode, og at det mangler metoder for å avdekke om de er brukt på ulovlig vis. Det lille mindretallet av studenter som i dag blir tatt for å jukse på eksamen ved bruk av kunstig intelligens er i grunnen imponerende dårlige til å jukse.

Mange faglærere har derfor endret eksamensform, til tradisjonelle skoleeksamener hvor ingen hjelpemidler er tillatt. Det er imidlertid noen typer eksamener hvor det ikke er mulig eller hensiktsmessig å endre eksamensform. Særlig gjelder det for bachelor- og masteroppgaver. Disse oppgavene er våre akademiske fags svenneprøver: Studentene skal vise at de behersker det skriftlige, akademiske håndverket, og at de evner å jobbe systematisk og selvstendig over tid.

Finnes det måter hvor vi kan beholde denne typen eksamener, og samtidig redusere omfanget av juks?

Jeg tror det, og jeg har funnet håp i et forskningsfunn nylig publisert av en gruppe økonomer ved Norges Handelshøyskole. De fant nemlig ut at det å love å svare ærlig gjør at folk lyver mindre.

Måten de undersøkte dette på var gjennom et snedig eksperiment. 7200 tilfeldig utvalgte amerikanere og nordmenn ble spurt om å delta i en digital undersøkelse, og det første de skulle gjøre var å tenke på et tall mellom 1 og 6. De fikk deretter beskjed om at de skulle trille en terning. Dersom terningkastet viste tallet de tenkte på, ville de kunne vinne 1000 kroner. De som deltok, visste at ingen kunne vite hvilket tall de hadde tenkt på. Eksperimentet la dermed til rette for uærlig atferd: Folk hadde i prinsippet ingenting å tape på å si at tallet de trillet var det de tenkte på, selv om de i utgangspunktet hadde tenkt på et annet tall, og de kunne tjene 100 dollar på å lyve. Resultatet fra undersøkelsen var at 28 % av deltakerne i studien løy, ved å urettmessig si at det tallet de tenkte på var det de trillet (det kunne forskerne regne seg frem til ettersom sannsynligheten for å tenke på riktig tall er 1/6).

Det virkelig interessante med eksperimentet var imidlertid at en undergruppe av deltakerne fikk følgende spørsmål i starten av undersøkelsen: «Kan du bekrefte at du vil gi ærlig og korrekt informasjon i denne studien?» Deltakerne måtte krysse av i en boks med svaralternativene «ja» og «nei». For gruppen som fikk dette spørsmålet, ble uærlighet redusert med 25 %. Økonomenes fortolkning er denne: Å love å svare ærlig øker den moralske kostnaden ved å lyve. Og det fører i sin tur til at færre faktisk lyver.

Jeg tror dette oppløftende forskningsfunnet kan legge grunnlaget for nye antijuksetiltak ved norske universitet og høyskoler. Vi kan rett og slett be studenter love at oppgavene de leverer inn utelukkende er skrevet av dem selv. Økonomenes konklusjon er nemlig at denne typen lovnader ikke bare fører til mer ærlighet, de er også billige og lette å gjennomføre.

Det finnes en rekke ulike måter vi kunne testet dette ut på. Bør lovnaden gis muntlig, for eksempel ved både første og siste veiledningssamtale med faglærer? Bør den gis muntlig til faglærer under forelesning, med de andre studentene som vitner i auditoriet? Bør den gis skriftlig, på veilederkontrakten som fylles ut mellom student og veileder? Bør en skriftlig lovnad være et vilkår for å gå opp til eksamen i fag hvor det er oppgaveinnlevering, som ved bachelor- og masteroppgaver? Studenter på UiA må i dag bekrefte at «innlevert materiale er selvstendig arbeid», men denne lovnaden gis først ved selve innleveringen av oppgaven, og det tror jeg er for sent i prosessen til å ha ønsket effekt.

Situasjonen i dag er i alle fall at det er tilnærmet risikofritt å bruke språkmodeller som ChatGPT på måter som ikke er tillatt. Å true studenter med strengere straffer for juks når alle vet at juks ikke oppdages, vil trolig ha liten effekt. Men å be studenter love at de har skrevet oppgavene sine helt selv, det kan være et effektivt, rimelig, og lite inngripende tiltak.